fredag 21. mars 2014

Linn Stalsberg: Heltidsarbeid og heltids liv

For de fleste av oss er det slik: samme hvordan vi organiserer dagene våre, i heltidsjobb, deltidsjobb, som studenter, i foreldrepermisjon eller som pensjonister: vi lever alle 100 prosents liv, og dagene er fulle av både gjøremål, omsorg for andre, tanker og ansvar.

I disse hverdagene søker vi alle etter mening og glede, både på egne vegne og når vi ønsker å være noe for andre og for verden. For har vi virkelig så mange valg vi blir fortalt at vi har, når vi skal forvalte balansen mellom arbeid og fritid? Og det som står midt i dette: helsa vår, ungene, familie, omsorg.

I fjor skrev jeg en bok som heter «Er jeg fri nå?» Bakgrunnen for boka var en mistanke om at det vi kan kaller tidsklemme i familien er et reelt problem for mange, altså mer enn bare sutring og klaging. I tillegg mistenkte jeg at denne tidsklemma sier noe mer omfattende om samfunnet vårt enn bare det at småbarnsforeldre har hektiske dager.

Tidsklemma for meg er altså ikke unge foreldres lengsel etter mer egentid eller lange rødvinskvelder med venner, men mer en følelse av manglende kontroll over egen hverdag (som jo er et gammelt kvinnekrav) og kanskje også en sår lengsel eller mer tid til omsorgsansvaret i hjemmet, enten det handler om små barn eller andre i familien som trenger deg ekstra. Tidsklemma henviser også til det vi aldri snakker om, men som det likevel finnes enormt mye av: husarbeidet og organisering av familielivet. Alt som skal skje på fritiden, og som er selve premisset for at vi også kan delta i lønnet sektor. De to er gjensidig avhengig av hverandre.

Vi som er småbarnsforeldre i dag, tilhører den første generasjonen med et offentlig ideal om at begge foreldre skal jobbe fulltid mens vi har små barn. Samfunnet legger til rette for dette og tilbyr barnehager. Det er store økonomiske insentiver i vårt samfunn mot at friske voksne skal jobbe fulltid, i alle yrkesaktive år.

De som trer ut av dette mønsteret taper stort, ikke bare i form av inntekt, men også i form av velferdsgoder. Det er jo dette vi kaller arbeidslinja, og som altfor mange er altfor ukritiske til. For hvor mange valg har vi egentlig, dersom vi ønsker å trygge familien gjennom å kunne ha tilgang til velferdsgoder om det røyner på? Å være hjemme et ekstra år med den minste, eller jobbe deltid over lang tid, er å ta store sjanser delvis utenfor arbeidslinja. Skal vi ha alle med, må vi etterstrebe en større reform som nettopp kortere normalarbeidsdag.

Når jeg snakker om verdien av omsorg, om å ha tid og ork til å gjøre husarbeidet selv, eller ha kvantitetstid med ungene, om å ha overskudd til deltagelse i nærmiljøet eller tilstedeværelse i hverdagen, så møtes jeg ofte med anklager. Anklager om at jeg vil tilbake til et mystisk 50-tall, eller at jeg ikke ser viktigheten av lønnsarbeid og økonomisk selvstendighet for kvinner. Som om all kritikk av dagens levemåte handler om å ville tilbake i tid eller til et fordums kjønnsrollemønster.

Det der er helt merkelig for meg. Å ville radikal endring er å tenke fremover. Å snakke om sekstimersdagen betyr å holde ut å bli kalt naiv, eller få høre at det jeg drømmer om er utopisk og urealistisk. Også hva det er «tillatt» å drømme om for sitt eller andres liv, er styrt av krefter utenfor oss selv. Men det skal vi ikke bry oss om, for alle samfunnsendringer startet med noens drømmer, og at kravet om sekstimersdagen også berører følelser i oss, fordi det kommer nært relasjoner i familiene våre, skal vi se på som en styrke. Når folk føler noe sterkt, det er da endring kan skje.

Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, hvor bare førstnevnte har virkelig status.

Sekstimersdagen er dessuten mye mer enn bare en kortere dag som gir flere timer sammen med barn og familie. En kortere arbeidsdag kan endre samfunnet vårt på et dypere plan.

  • Den kan lette barns lange dager i barnehage og på skole. 
  • Den kan lette dagen for dem som trenger det mest: kvinner i fysiske jobber, som ofte uføretrygdes først.
  • Den vil gjøre livet lettere for aleneforsørgere og deres barn.
  • Den kan få flere deltidsarbeidere til å føle at full jobb nå blir overkommelig sammen med omsorgsansvaret hjemme, og den kan få mange menn til å skifte fokus i større grad fra jobb til hjem.
  • Sekstimersdagen kan i tillegg i et miljøperspektiv. Med kortere normalarbeidsdag kan det for eksempel bli lettere for flere å reise kollektivt. Når ikke hvert minutt teller for å få hverdagen til å gå opp, klarer vi å vente i ti minutter på bussen, eller gå til barnehagen i stedet for å kjøre bil.
En arbeidstidsforkortelse har i andre krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Nå – med en finanskrise som smyger seg på oss burde kanskje fagforeninger tenker mer solidarisk med arbeidsløse, og tenke sekstimersdagen også i en slik sammenheng.

Selv om normalarbeidsdagen har blitt litt redusert de siste 90 årene, fra 8 til 7,5 timer, har den gjennomsnittlige arbeidstiden for to foreldre økt. Grovt sagt: På 70-tallet ga hver norske familie omtrent 8 timer til lønnsarbeid ute. I dag er det ønskelig at hver familie skal gi 15 timer om dagen, og vi må jo spørre oss om ikke dette utarmer familien helt for krefter.

Når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden.

Fremdeles tar kvinner i dag mesteparten av husarbeid og barnepass, men de oppfordres sterkt til å jobbe mer utenfor hjemmet. En kan jo spørre seg hvem som skal utøve omsorgen på hjemmebane, når verken mann eller kvinne i valgfrihetens tid velger ulønnet omsorg. For i praksis har vi jo innført sekstimersdagen for å få til jobb/hjem-konflikten. Ulempen er at kvinner gjør dette ved å jobbe deltid, og dermed løper økonomisk risiko.

I etterpåklokskapens lys – som jo også er en klokskap - kan man kanskje si at man ikke burde ha bygget ut barnehager for ettåringer nå på 2000-tallet uten samtidig å lansere muligheten for sekstimers arbeidsdag. Når stadig yngre barn må tilbringe stadig lengre dager i barnehagen, når stadig flere kvinner jobber høyere stillingsbrøker, og når menn ikke trapper ned sine, burde ikke da politiske krav om endringer i arbeidslivet ha fulgt parallelt med barnehageutbyggingen?

Vi har akseptert dagens ordning, og i stedet for store debatter om konkrete løsninger for alle som ikke fikser den, opplever vi at temaer som kvinners sykefravær eller tidsklemmeproblemtikk vender tilbake i debatten.

Til slutt:

Det er mye jeg ikke kan om samfunnsøkonomi, og det er mye jeg ikke kan om arbeidsliv og organisering av det. Men, jeg ønsker meg at de som kan dette, på en skikkelig og redelig måte vil delta i en ny debatt om en ny organisering av hverdagene våre, slik at vi kan få brynt både argumenter og meninger mot hverandre, på en seriøs måte. Men for å få dette til, må vi være mange nok som krever sekstimersdagen på dagsorden.

Kampen for kortere normalarbeidsdag er en helt avgjørende kamp om hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi vil ha.

Per Fuggeli skrev tidligere i år i Aftenposten:
Mot er den dyd som kan stimulere de milliarder udrømte drømmer, utenkte tanker, ikke-følte følelser, ikke-skapt kunnskap og ugjorte handlinger som bor inne i hvert eneste menneske. Bare ved å leke og herje med sannheten, bare ved å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal ny erkjennelse.
Jeg gjør hans ord til mine i dag, og det er ord som Kjersti Ericsson og kvinner i hennes generasjon praktiserte i sin kvinnekamp. I dag lever jeg heldig i resultatene av dem.

I en ny tid, med markedsliberalisme overalt, der en forførende forbrukskultur dyrker individets suksess på bekostning av flertallet, må vi igjen definere hva frihet betyr, og hva kvinnefrigjøring er for kvinner flest, på tvers av klasse, i Norge og utenfor Norge.

Det er her sekstimersdagen blir viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. Sekstimersdagen er selvsagt ikke løsningen på alt. For mange er den ikke engang en løsning. Selv en sekstimers arbeidsdag pluss en times reisetid til og fra jobb blir for mye for mange med omsorgsforpliktelser hjemme.

For noen vil det alltid være et livsvalg å være hjemme med de minste barna, i alle fall i perioder eller på deltid. Andre vil ha perioder i livet der for eksempel både barnebarn og en gammel mor krever noe ekstra.

Ingen modell vil passe for alle – verken dagens eller sekstimersdagens. Jeg tror imidlertid at sistnevnte modell ville gjort hverdagen lettere, med mindre stress, slitasje og bekymringer for ganske mange.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar