2. mai 1918: Da arbeiderne tok åttetimersdagen

Av Harald Bertsen, i Bygningsarbeideren

I juli 1889 kom fire hundre delegater fra arbeiderbevegelsen i 21 land, sammen i Paris. Møtet blei i praksis stiftelseskongressen for den 2. Internasjonalen, som tok over for den alt oppløste, første internasjonale arbeiderassosiasjonen fra 1864, der Karl Marx hadde vært aktivt medlem.  Fra Norge møtte dansk børstebinder, redaktør av hovedorganet til det to år gamle Arbeiderpartiet og partiets blivende formann, Carl Jeppesen. Den 20. juli vedtok kongressen at 1. mai året etter, i 1890, skulle det arrangeres en manifestasjon i alle land for kravet om innføring av åtte timers normalarbeidsdag. Det var et vedtak som avspeilte kjernen i all arbeiderklassesolidaritet, nasjonalt som internasjonalt: behovet for å fremme like krav for arbeiderne over alle skiller og grenser, for dermed å fjerne grunnlaget for kapitalistklassen til å splitte og herske over dem. Uten at det var meninga, betydde vedtaket også innstiftelsen av 1. mai som  arbeiderklassens kamp- og demonstrasjonsdag over hele verden. Fra og med 1890 markerte arbeiderne dagen i flere og flere land, i flere tiår med  hovedkravet om innføring av åttetimersdagen ved lov. Men først i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, fikk dette kravet for alvor vind i seila.

For arbeidere over hele verden blei oktoberrevolusjonen og dens slagord om fred, brød og all makt til sovjetene (arbeiderråda) et eksempel å følge. I
Norge bidro den til at venstrefløyen i Arbeiderpartiet vant flertallet på partiets landsmøte i påsken 1918 og meldte det inn i den nye kommunistiske internasjonalen. Med sete i Moskva skulle denne
3. internasjonalen ta over ledelsen av verdensrevolusjonen etter at den sosialdemokratiske 2. internasjonalen hadde spilt fallitt ved ikke å hindre utbruddet av første verdenskrig i 1914.

Etter mønster av de russiske arbeider- og soldatråda, som med sovjetet i hovedstaden Petrograd i spissen hadde utgjort massegrunnlaget for oktoberrevolusjonen og var kjernen i den nye rådsforfatninga, danna arbeiderne rundt i verden en arbeider- og soldatrådsbevegelse som basis for opprør og nye sosialistiske rådsrepublikker.

I Norge nøyde råda seg, av ulike grunner, stort sett med å ta seg av nære lokale oppgaver som å bøte på varemangelen og dyrtida under verdenskrigen. Men særlig ett framstøt gikk lenger og satte et varig og viktig spor etter seg. Det var oppfordringa som ledelsen i rådsbevegelsen i april 1918, på samme tid som venstrefløyen vant flertallet i
Arbeiderpartiet, ga til landets arbeidere om endelig, ved sjøltekt, å innføre åttetimersdagen ved fra og med 2. mai 1918, å forlate arbeidsplassene etter åtte timer.

Oppfordringa blei tatt til følge mange steder, blant andre på Hydros nye store salpeterfabrikk på Rjukan. Rjukan-arbeiderne måtte riktig nok gjøre retrett ikke lenge etter, men alt i 1919 gikk de til én måneds streik for igjen å oppnå åtte timers arbeidsdag.

Et anna eksempel ga arbeiderne ved de to nye storbedriftene på Eydehavn ved Arendal, Nitriden og Arendal Smelteverk. På forhånd blei de enige om å følge parolen og møtes etter åtte timer. Som sagt, så gjort – på Nitriden. Men smelteverksarbeiderne dukka ikke opp, og da Nitridenfolka
marsjerte videre til nabobedriften for å få de de vaklevorne kameratene med seg, blei de stansa i porten av verksmester Kaaten som med skarpladd revolver trua dem til å forlate stedet.

Ikke bare på Eydehavn blei det brukt våpenmakt for å stanse arbeidere som var inspirert av oktoberrevolusjonen til sjøl å ta seg til rette. I Tyskland slo alliansen av den gamle hærledelsen og den nye sosialdemokratiske regjeringa ned spartakistopprøret og var ansvarlig for drapa på de to lederne, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Men kapitalismens makthavere bruke ikke bare pisk for å stanse den revolusjonere bølgen,
de bydde også på gulrot som ikke rørte ved de grunnleggende maktforholda. I Norge forberedte Gunnar Knudsens Venstre-regjering seg i 1918 på å møte en oppstand med å gi den militære ledelsen i oppdrag å bygge opp en hemmelig hær av pålitelige soldater. På den andre sida fant statsminister
Knudsen det nødvendig, i 1919, endelig å få Stortinget med på å innføre åttetimersdagen ved lov, for dermed å overbevise arbeiderne om at det ikke var nødvendig å gå til angrep på sjølve samfunnssystemet for å få oppfylt elementære interesser.

Norge og Knudsen var ikke aleine. Over nesten hele Europa blei åttetimersdagen innført ved lov samme år, påskynda og motivert på samme
grunnlag som Gunnar Knudsen, av The International Labour Organization, ILO, den internasjonale klassesamarbeidsorganisasjonen som blei oppretta som underavdeling av seiersmaktenes nye Folkeforbundet, og som etter 1945 har fortsatt i FNs regi.

Arbeiderne over hele verden kunne altså takke oktoberrevolusjonen og den inspirasjonen den ga, for en av de viktigste sosialreformene i det 20.århundret, og de kan stadig oppsummere at den såkalte velferdsstaten vesentlig er et produkt av styrkeforholdet mellom hovedklassene i det moderne kapitalistiske samfunnet. Altså av loven om at når arbeiderne er pågående og viser styrke, blir velferdsstaten bygd opp med innrømmelser
fra makthaverne i form av sosialreformer som ikke rokker ved makta, mens når de blir svekka og står med lua i handa, blir velferdsstaten bygd ned.

I dag blir gyldigheten av denne loven bekrefta på motsatt måte av i 1919: Med en arbeiderbevegelse som i høy grad har latt seg tvinge i kne, er det
kapitalistene og deres politiske talerør som er på offensiven for ikke minst å forlenge arbeidsdagen og vinne all makt over arbeidstida.