Appell fra Ingunn Strand-Johansen, leder av Fellesorganisasjonen, FO, Akershus

  1. mai 2018 utenfor Stortinget, Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kamerater!

Jeg kommer fra Fellesorganisasjonen. Vi er et kvinnerikt LO-forbund. I dag feirer vi et 100 års jubileum. Et jubileum som vi skal være stolte av. For hundre års siden, 2. mai, forlot arbeiderne arbeidsplassene sine og gikk hjem. Første gruppe ut var Thune. Her i Christiania. Tusenvis gikk under parolen 8-timersdagen 1 mai. Over hele landet. Solidariteten var ikke død etter den ødeleggende krigen. Arbeiderbevegelsen kunne innkassere åttetimersdagen i 1919 over hele landet .

– Hvis Norge noen gang har vært i nærheten av revolusjon, så var det i årene 1918 til 1920. Dette skjønte statsminister Gunnar Knudsen da han valgte å gå med på å innføre åtte timers arbeidsdag. Dette skjedde omtrent samtidig i nesten hele Europa, etter 30 års solidarisk kamp.

8 timersdagen var en seier for mennene som var i arbeid, og den var en seier for de mange kvinnelige arbeiderne på fabrikkene her i området.

Hvor mange tusen gikk under parolen 6 timers dagen i går, på 1. mai? Over hele landet?? Jeg bar parolen i Drammen. Da kom det en dame bort til meg og sa at hun bar samme parole for 20 år siden .

Kvinner hadde, og har, størst arbeidsbyrde i hjemmet, og har forblitt dobbeltarbeidende. Selv med den halvtimes reduksjonen i arbeidstid som kom i 1987, ser vi dette fremdeles: Kvinner jobber mest ufrivillig deltid og de har høyest sykefravær.

Arbeidsfolk i Norge skaper stadig mer verdi gjennom sitt arbeid. Norge ligger på toppen i både BNP per innbygger og personlig konsum per innbygger, og forbruket øker. Og med det økt miljøbelastning. En reduksjon i arbeidstid vil gi en nødvendig reduksjon i forbruk, og gi økt fritid og frihet til norske arbeidstakere. Jeg minner om at det er 18 år siden økningen i verdiskaping ble tatt ut i fritid, da den femte ferieuka ble tariffestet  i 2000.

FO vil ha en kortere normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Målet er 6-timers normalarbeidsdag/30-timers uke.

Ved at fagbevegelsen prioriterer å bruke en del av «rammen» til fri tid isteden for penger i tariffoppgjørene, kan sekstimersdagen bli realitet.

Vårt mål er arbeid for alle. Retten til arbeid er vårt fremste middel for å fordele makt og ressurser i samfunnet. Full sysselsetting innebærer at alle som ønsker det, kan få arbeid, og at heltid skal være en rettighet. Målet vårt er et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår, sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller.

Kortere arbeidsdag er et politisk valg vi alle må ta. Men selv om det er bra både for likestilling, klima, familieliv og inkludering i arbeidslivet, er det ikke gratis. Vi har råd til det, men vi må velge: Mer lønnsvekst eller mer fritid?

Innføringen av sekstimersdag er en langvarig kamp. LO vedtok på sin kongress at det skal utarbeides en plan for hvordan man nå går videre med arbeidstidsreduksjoner. Og å arbeide utifra erfaringer som er gjort med 6 timers arbeidsdag/30 uke.

Vår jobb er å minne egne forbund på dette. Slik at arbeidet startes, konkretiserer og tidfestes.

Vi erkjenner at faren for revolusjon ikke er like overhengende i dag som den var i 2018. Men kampviljen for å få en seks timers dag er like stor.  Den er stor blant kvinnene! Vi som er halvparten av arbeidsstokken, halvparten av LO, vi som blir avspist med deltidsstillinger og lavere lønn for likt arbeid …

FO mener ikke at omlegging til seks timers dag kan skje fra i dag til i morgen. Men den kan innføres steg for steg, med en halvtimes reduksjon av gangen. Det er realistisk å få til. Vi må forte oss sakte og ha realistiske mål. Vi må ha en langsiktig plan inn i tariffoppgjørene.

Som mennene fikk med seg kvinnene i 1918 så må vi få med oss mannfolka  i 2018!

Frontfaget må gå i front også her, ellers vil det bare bli et kvinnekrav som øker likelønnsgapet. Med mennene i front viser de både solidaritet, og vilje til å gjøre noe for å øke likestillingen. Dette vil være en praktisk likestillingshandling som gjør en forskjell fremfor fine ord og intensjoner.

Island har vist oss retningen, vi må finne veien.

Hvordan feire 100-års jubileet på best mulig måte? I 1918 var det en sterk fagforening som ledet an, trass motstand ovenfra. Hvem vil lede an i 2018? Med et mål om at vi skal innføre 6 timersdagen i løpet av tre tariffoppgjør?

La oss ikke gå under den samme parolen om 20 år uten at noe har skjedd.

Tiden er moden!

Takk for meg og takk for oppmerksomheten.

Appell fra John Thomas Suhr, leder av Handel og Kontor Oslo/Akershus

2 mai 2018 utenfor Stortinget. Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen. Arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kamerater!

Handel og Kontor vedtok på Landsmøtet i 2016 at: «HKs mål er gode arbeidstidsordninger som gir de ansatte tid til familie, fritid og et sosialt liv». Handel og Kontors kamp mot frislipp av søndagsåpne butikker, og for vår rett til å ha søndag som felles fridag, er så langt kronet med seier!

Til tross for forbundsledelsens avvisning av forslaget, så stemte et stort flertall igjennom det da logisk neste offensive kravet: At HK skal «Arbeide for 6 timers dag eller 30 timers uke med full lønnskompensasjon».

Fagbevegelsens grunnlag er å være et redskap som gir arbeidsfolk makt til å selv bestemme hvilken pris vi selger arbeidskraften vår for. For alt ufaglært arbeid, hvor arbeidsgiver relativt enkelt kan skaffe andre til å gjøre jobben, vil det alltid være noen som er villige til å ta jobben for lavere lønn. Uten en fagbevegelse som gir styrke til å sikre oss vår del av verdiskapningen, så er det ingen mekanismer i kapitalismen som vil hindre en nedadgående spiral med lønnsdumping gjennom at arbeidsfolk underbyr hverandre på lønn.

For å få makt til å bestemme prisen vi selger arbeidskraften vår for, må vi også ha kontroll på ansettelsesforholdene (slik at arbeidsgiver ikke bare kan sparke folk og ta inn nye), og sist men ikke minst så må vi ha kontroll på arbeidstida:

I HK så veit vi alt om hvordan det kuttes i lønn gjennom å bemanne butikker med utstrakt bruk av deltid. I praksis har våre medlemmer som jobber i større deltidsstillinger solgt hele arbeidskraften sin for deltidslønn. Det er normalt ikke slik at en som jobber i 80 % stilling har mulighet til å ta seg en annen jobb i de resterende 20 % av tiden. Poenget med å bemanne butikker på denne måten er at bedriften da hele tiden har ansatte tilgjengelig ved sesongsvingninger og sykdom – som da kan jobbe ekstra uten overtidsbetalt.

Så når vi har solgt hele arbeidskraften vår, er det ikke mer enn rett og rimelig at vi krever betalt for dette. Derav kravet om full lønnskompensasjon.

Når motstanderne av 6-timers dag hevder det ikke går an å organisere arbeidslivet slik så ler vi i HK av dem: I varehandel så har vi i praksis allerede 6-timers dagen gjennom deltidsstillinger. Det vi mangler er betalt for full stilling!

Av motstandere blir vi videre møtt med at tiden ikke er moden for å redusere arbeidstida – og spesielt ikke nå når økonomien går så dårlig. Dette er det samme argumentet vi blir møtt med når ødelegger pensjonsordningene våre eller når de ber oss godta latterlig dårlige lønnsoppgjør.

At vi må vente til økonomien blir bedre, og at tida ikke er moden for 6-timers dag er det samme de sa når vi krevde 8-timers dag, det er det samme de sa når vi krevde betalt ferie.

Det merkelige er at slikt hadde vi råd til for hundre år siden når Norge faktisk var fattig. I dag er vi rikere enn noen gang. Men tida er tydeligvis aldri moden for at arbeidsfolk får mer. Det som er merkelig er at vi aldri hører at tida ikke er moden for at det hoper seg opp kapital hos eierne.

Med de teknologiske og digitale fremskritt så spås det at utviklinga eskalerer tilsvarende med flere arbeidsledige og dårligere arbeidsbetingelser for de som har jobb, samtidig med at kapital hoper seg opp i større og større mengder hos et stadig mindre antall styrtrike eiere.

Paradokset er at vi i dag er på et sted i menneskets teknologiske utvikling hvor vi for første gang i historien ikke behøver å oppleve varemangel. Svaret fra markedet er et stadig økende produksjon med stadig kortere levetid på forbruksprodukter, som ikke har annen hensikt enn å stadig øke forbruket slik at det hoper seg opp enda mer kapital som snart ingen veit hvor de skal investere. Hvis vi isteden hadde organisert produksjonen etter menneskets behov ville det vært mer enn nok til alle.

En utvikling med økende arbeidsledighet krever at vi deler på arbeidet. Det blir mindre arbeid til hver, men flere som får jobb. Samtidig med en teknologisk og digital utvikling som gir høyere produktivitet enn vi noen gang har sett tidligere så gir det oss store muligheter i framtida!

Derfor er kravet om 6-timers dag en radikal og riktig kampsak for en fagbevegelse for fremtiden! Og i den kampen har medlemmene i Handel og Kontor krevd at forbundet skal stå sammen med dere!

8-timersdagen 100 år: Krev 6-timers-dagen nå!

100 år med 8-timersdag ble markert 2. mai i Oslo utenfor Stortinget.

Talerne tok fram i lyset de arbeiderne som sloss for en åtte timers normalarbeidsdag – som er blitt viktig igjen! Alle talerne argumenterte for vår tids normalarbeidsdag: Seks timer.

Arrangører va LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Deretter var det møte på Jæger, der historikeren Harald Berntsen tok for seg den internasjonale situasjonen, med krig og dyrtid, arbeiderorganisering og solidaritet. Han fortalte om forløpet til 1918, og det som hendte i 1918 da arbeidere tok åttetimersdagen. Lone Lone Lunemann Jørgensen, leder av NTL ung, snakka for sekstimersdagen. Leder i LO Oslo, Roy Pedersen, ledet møtet.

Møteleder på markeringa utenfor Stortinget;

Tuva A. Tjernstad fungerende leder i Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo

Appellanter;

Iren Mari Luther, Fagforbundet – Les appellen her!

Ingunn Strand Johansen, Fellesorganisasjonen, FO, Akershus – Les appellen her!

Marianne Krogh, Kvinner på tvers – Les appellen her!

John Thomas Suhr, Handel & Kontor Oslo og Akershus – Les appellen her!

 

Da arbeidarane tok 8-timarsdagen

Først publisert i Klassekampen 30.04.2018

1918: Etter 30 års kamp for 8-timarsdagen var det mange som ikkje ville venta lenger.

Av Magnhild Folkvord

  1. mai 1918 vart ein svært spesiell arbeidsdag for svært mange arbeidarar i Noreg. På Thune Mekaniske verksted i Kristiania høyrdest ein gjennomtrengande lyd i verkstaden akkurat da åtte timars arbeid var unnagjort. Ein av arbeidarane hadde slått med ein hammar på eit slagblad. Det var signalet: I samla tropp forlet dei om lag 500 arbeidarane arbeidsplassen, dei tok åttetimarsdagen, og frå og med den dagen var åttetimarsdagen innført på denne arbeidsplassen.

Frå Glomfjord i Nordland fekk avisa Ny Tid, den gongen ei radikal arbeidaravis i Trondheim, denne rapporten: «Arbeiderne lystret ikke længer arbeidsgivernes ordrer men arbeidet bare 8 timer. Fabrikfløytens monotone lyd hørtes bare paa samme tid som før, men blev fuldstændig ignorert av arbeiderne. De bestemte selv naar arbeidet skulde begynde og hvorledes arbeidsdagen skulde inddeles.» (Ny Tid 10.5.1918.) Korrespondenten i Glomfjord la til at bedrifta ikkje hadde gjort noko vesentleg «for at motsætte sig arbeidernes vilje».

Ulike stader i landet – i Trondheim, Meråker, Hommelvik, Eydehavn, Tønsberg, Skien, Larvik, Elverum, Brevik, Notodden, Rjukan, Odda, Glomfjord og enda fleire stader følgde arbeidarane oppmodinga frå arbeidarråda sin landskonferanse i mars: «Er ikkje 8-timarsdagen innført innan 1. mai, tar vi den sjølve 2. mai!»

Arbeidarråd

Arbeidarane på Thune Mekaniske verksted hadde danna det første arbeidarrådet i landet tidleg på vinteren 1918, og agitasjon for åttetimarsdagen hadde gått føre seg i lang tid. Leiarane i Norsk Jern- og Metalarbeiderforbund hadde prøvd på fleire vis å få Thune-arbeidarane til ikkje å gå til aksjon 2. mai, men utan å lykkast.

Også arbeidarane på Notodden og Rjukan var tidleg ute med å danna arbeidarråd. I januar 1918 vedtok eit godt besøkt møte arrangert av Notodden faglige samorganisasjon å senda ei oppmoding til bedriftene på staden om å innføra «8 timers normal arbeidstid» – på grunn av den strenge matrasjoneringa.

Rekordstore 1.maitog

1.mai 1918 gjekk kvinner og menn over heile landet i rekordstore 1.mai-tog. Heilt sia den internasjonale faglege konferansen i Paris i 1889, der delegatar frå 21 land vedtok åtte timars normalarbeidsdag som eit felles krav og 1. mai som den felles internasjonale kampdagen, hadde folk gått i 1.mai-tog med paroler om åtte timars normalarbeidsdag.

Somme stader hadde arbeidarar etterkvart oppnådd mykje på sine område. Akers mekaniske verksted i Kristiania hadde innført 8-timarsdagen, og til og med notert «en besparelse paa 7000 kroner i løpet av 1 aar». (Bratsberg-Demokraten 19.4.1918.) Papirindustrien og elektrotekniske verksemder hadde 8-timarsdag. Nesten alle kommunale arbeidarar, mange statlege og somme andre arbeidargrupper hadde 8-timersdag. Formannskapet i Kristiania, hadde – mot Høgre sine stemmer – vedtatt 8-timarsdag for arbeidarar i kommunale verksemder i 1917. Men framleis var ikkje 8-timarsdagen på plass i lovverk og landsomfattande tariffavtalar for industriarbeidarane. Tolmodet heldt på å ta slutt.

Einige om målet

Arbeidarpartiet hadde 8-timarsdagen som ein viktig programpost til stortingsvalet hausten 1918, Arbeidernes faglige landssammenslutning (AFL, seinare LO) oppmoda til å senda resolusjonar frå 1.mai-markeringane til regjeringa, for å støtta opp om det kravet om ei mellombels lov om 8-timarsdag for alle industriarbeidarar, som alt hadde gått frå AFL-sekretariatet.

Det var inga usemje i den faglege og politiske arbeidarrørsla om målet – 8-timarsdagen var eit legitimt krav som burde vore oppfylt for lenge sia. Til dømes skreiv arbeidarpartiavisa Folkets Frihet i Kirkenes 30.april 1918: «Kravet om 8-timersdagen er det mest socialistiske reformkrav, som er reist av arbeiderbevægelsen. Kravets gjennemførelse betyr nemlig en virkelig effektiv indskrænkning av utbytningen, samtidig som normalarbeidsdagen vil bidra mægtig til at forskjønne arbeidernes tilværelse og høine klassens kulturelle nivaa. Hvilket igjen betyr, at trangen hos arbeiderne til fuld økonomisk frigjørelse blir styrket.»

Til og med statsministeren, Gunnar Knudsen, Venstre, hadde i eit avisintervju uttalt at han hadde stor sympati for om 8-timarsdagen, han hadde innført den «i sitt eget landbruk». Men han hadde det ikkje hatt det travelt med å lovfesta 8-timarsdagen for arbeidarane.

Kamp om metoden

Men om det var semje om målet, var usemja om korleis ein skulle nå fram for å få gjennomført 8-timarsdagen dess større. 1. mai heldt både Martin Tramæl, som representerte dei revolusjonære kreftene i Arbeidarpartiet, og Ole O. Lian, AFL-leiar og stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet, tale i Kristiania. Tranmæl uttrykte stor sympati for dei som ville ta 8-timarsdagen neste dag. Lian oppmoda til å gå forhandlingsvegen.

Arbeidarrådsrørsla, som ikkje var styrt av noko fagforeiningsbyråkrati, var inspirert av revolusjonen i Sovjet året før, og mange arbeidarar hadde meir tru på å ta 8-timarsdagen sjølve enn på parlamentariske forhandlingar. «Lat den 2. mai vise os en arbeiderklasse der staar samlet som en mand. En klasse, som kjender solidaritetens bud og følger budet naar pligten kalder. … Lat 1. mai iaar bli den sidste stormarsj mot den gamle skanse,» skreiv Sigurd Simensen, formann i landssamanslutninga av arbeidarråda i ein appell som gjekk ut etter landskonferansen i mars. (Vestfinmark Socialdemokrat 22.4.1918.)

Dyrtid og matmangel

I tillegg til dei langsiktige frigjeringsperspektiva, vart den heilt spesielle situasjonen med dyrtid og matmangel som følgde etter nesten fire års krig i Europa, eit mykje brukt argument for å korta ned arbeidstida.

I april starta rasjoneringa av potet i fleire byar, kvar familie kunne få kjøpt eitt kg potet per familiemedlem kvar veke. (Bratsberg-Demokraten 13.4.1918.) I slutten av april kunngjorde Tinn provianteringsraad at det var forbode «at sælge, bortbytte eller paa anden maate avhende kaalrabi, uten mot kort eller anvisning fra Rationeringskontoret. (Bratsberg-Demokraten 27.4.1918.) Etterkvart vart det spørsmål om poenget med potetrasjoneringa når det ikkje var meir potet å rasjonera. Både mjølkerasjonar og brødrasjonar var så knappe at mange arbeidarfamilier var på sveltegrensa.

«Ulovlege og tariffstridige»

I løpet av april vart det halde mange møte der arbeidarane diskuterte korleis dei skulle forholda seg til oppmodinga om direkte aksjon 2. mai. Til dømes i Porsgrunn inviterte arbeidarrådet til møte 22. april med foredrag om arbeidarrådsrørsla og den planlagde aksjonen 2. mai. Det vart bestemt å halda eit massemøte for å «oppstikke linjerne for det fremtidige arbeide», og å skriva til alle bedriftsleiarane og forhøyra seg om deira syn på 8-timarsdagen. (Bratsberg-Demokraten 22.4.1918.)  I Brevik vart ordninga av den nye arbeidsdagen diskutert på eit massemøte. Arbeidsgivarane ville bli oppmoda til å innføra 8-timarsdagen, og kom det ikkje «imøtekommende svar», ville arbeidarane sjølve ta 8-timarsdagen frå og med 2. mai. Forslaget vart einstemmig vedtatt.

Arbeidsgivarforeininga sende i slutten av april ut si erklæring om at dei ville oppfatta alle aksjonar som både ulovlege og tariffstridige, dei meinte det var fagforbunda si plikt «at bruke alle midler» for å forhindra ein tariffstridig aksjon.

AFL-leiinga valde same haldning til direkte aksjonar – det var ulovlege aksjonar.

Dette hindra ikkje at arbeidarane ein del stader vart einige med arbeidsgivarane om 8-timarsdag både før og etter 1. mai. Til dømes kunne kunne Bratsberg-Demokraten 25. april melda at Skiens verksteder etter oppmoding frå arbeidarane hadde innført 8-timersdagen, «foreløpig nærmest som en prøve». Timelønna var på same tid auka med 10 prosent. Avisa Nidaros i Trondheim innførte 8-timarsdag i trykkeriet 30. april, og dei som ikkje alt hadde 8-timarsdag i Adresseavisen, fekk det også. Også ved Vikans boktrykkeri i Trondheim var 8-timarskravet gjennomført. I Harstad innførte alle trykkeria 8 timars arbeidsdag for sine tilsette.

Stengde portar  

I Tønsberg møtte arbeidarane ved Kalnes mekaniske verksted til arbeid ein time seinare enn vanleg. Da fekk dei ikkje komma inn. Derfor toga dei til Folkes Hus der dei vedtok å ta opp kampen.

På Rjukan hadde arbeidarane på to godt besøkte møte bestemt å innføra åttetimarsdagen. Det var berre eitt problem: Norsk Hydro nekta å forhandla. Arbeidarane var samde om at dersom ikkje bedrifta ville betala overtidsprosentar for arbeid utover åtte timar, ville all overtid bli nekta. «Over hele Rjukan er 8-timersdagen nu en kjensgjerning,» skreiv Social-Demokraten 7. mai.

Ved Trosvik mek. verksted og skibsbyggeri ved Brevik, ved Bamble apatitgruber og ved Ødegaardens verk var åttetimarsdagen innført. Ved «Sørlandets Elektriske», Skien, gjekk arbeidet som vanleg, men forhandlingar om innføring av åttetimarsdagen var i gang.

Ved Langesund mekaniske verksted kom arbeidarane klokka åtte om morgonen 2. mai og fann porten stengd. Bedriftsleiaren hadde på førehand sagt nei til forhandlingar om åttetimarsdag, noko han måtte gi etter for. Han oppmoda arbeidarane til å arbeida vanleg tid medan dei forhandla. Arbeidarane heldt møte og bestemte at dei heldt fast på kravet om åttetimars-dagen, men dei var villige til å forhandla om lønna. Bedriftsleiinga bestemte å innvilga åttetimarsdag med full lønn, så sant arbeidsgivarforeininga gjekk med på det. Saka skulle gå vidare til forhandlingar mellom Norsk Arbeidsmandsforbud og Norsk Arbeidsgiverforening.

Direkte aksjon

I Tyssedal og Skjæggedal kravde arbeidarane åttetimarsdag. I Tyssedal valde dei ein komite som skulle forhandla med leiinga, men komiteen fekk sparken. Da bestemte arbeidarane å gå til streik for å få bedrifta til å ta inn att dei som var sparka. I Skjæggedal søkte arbeidarane om å få åttetimarsdag, men fekk blankt avslag. Da kalte dei saman til massemøte, og bestemte å ta åttetimarsdagen 2. mai. Dei sende melding til fabrikkontoret, men da dei kom på jobb til den tida dei hadde bestemt, vart den elektriske straumen slått av, og arbeidarane måtte gå heim.

I Odda vart åttetimarsdagen innført ved direkte aksjon, alle dagarbeidarane ved cyanid- og karbidfabrikkane, om lag 600 mann, gjekk frå jobben da åtte timar var gått.

Lockout i Trondheim

I Trondheim stod arbeidarrådsrørsla sterkt, og mykje var gjort i god tid før 1. mai. Arbeidarrådet sende oppmodinga om å gjennomføra 8-timarsdagen seinast innan 1.mai til alle verksemder i byen, og foreslo at den nye arbeidsdagen kunne sjå slik ut: Arbeidstid kl 8-18 dei fem første dagane i veka, middagspause kl 12.00–13.30. Laurdag arbeidstid kl 7–13, med ein halv time frukost. Ingen av bedriftene svarte på dette. 30. april kom ein deputasjon av arbeidarar til møte med sjefane for dei største bedriftene, og gjorde det klart at åttetimarsdagen kom til å bli innført frå og med 2. mai, med den tidsinndelinga som arbeidarrådet hadde foreslått. Arbeidsgivarane svarte at dei ville ikkje respektera anna arbeidstid enn den som var «tarifmæssig fastslaat». Ved dei mekaniske verkstadene i byen var det i halvsjutida om morgonen 2. mai møtt fram ein større styrke av både uniformerte og sivile politifolk, «antagelig for å beskytte de som vilde bryte beslutningen om gjennemførelse av 8-timerskravet og begynde arbeidet etter den gamle arbeidstid» (Ny Tid 2.5.1918.)

Det vart ikkje mykje å gjera for politifolka, berre nokre få arbeidarar møtte fram, i hovudsak unge gutar som var bundne ved lærekontrakt, og nokre få gamle arbeidarar ved Trondhjems mek. verksted. Ved Ørens mek. verksted møtte ingen opp til den gamle arbeidstida. Men da arbeidarane kom klokka 8, slik dei sjølve hadde bestemt, møtte dei ein stengd port med ein plakat som sa «Porten er som vanlig stængt fra arbeidstidens begyndelse og aapnes først frokosttiden». Arbeidarane gjekk heim, og i frukosten var det også nokre av dei som hadde komme tidlegare som gjekk heim.

Dermed var det full stans, ikkje berre på Trondhjems mek. Verksted, men også på andre jernindustriverksemder som var tilslutta arbeidsgivarforeininga. Slik var det også på hermetikkfabrikkane og bryggeriet.

Streik mot lockout?

Om kvelden 3. mai møtte om lag 3000 arbeidarar på gardsplassen utanfor Folkets hus for å avgjera korleis aksjonen skulle gå vidare. Lockouten i jernindustrien kunne ikkje godtakast. Massemøtet vedtok mot 9 røyster å gi arbeidarrådet fullmakt til å «proklamere fuld arbeidsstans i samtlige private og offentlige bedrifter fra og med mandag 6. ds kl 6 fm.» og til å avgjera kor lenge arbeidsstans skulle vara.

Dermed var situasjonen, med utsikt til omfattande streik i både privat og offentleg sektor, så alvorleg at borgarmeisteren i Trondheim, Hans Jørgen Bauck, såg seg nøydd til å gripa inn. 4. mai vende han seg til arbeidarrådet med eit brev der han oppmoda til å prøva forhandlingar. Bauck formulerte seg i vennlege ordelag, han tok det ikkje for gitt at dette var mogeleg, men prøvde – «af samfundsmæssige hensyn», og han tilbaud sjølv å ta kontakt med både landsorganisasjonen og arbeidsgivarforeininga. På same tid oppmoda han arbeidarrådet til å hindra den arbeidsstansen som var varsla.

Arbeidarrådet kom fram til at dei ville godta framlegget om forhandlingar og utsetja den varsla streiken – på visse vilkår: dei organiserte arbeidarane i byen måtte vera representerte ved eventuelle forhandlingar, og dei arbeidsrettssakene som alt var varsla, måtte innstillast.

Dette framlegget vart presentert for eit massemøte av organiserte arbeidarar, om lag 3000 var til stades. Etter ein skarp debatt vart framlegget frå arbeidarrådet vedtatt – «mot en ganske sterk minoritet». (Ny Tid 6.5.1918.) Forhandlingsmøte vart halde 13. juni – utan resultat.

Lokale sigrar

Medan somme arbeidsgivarar prøvde å stengja ute arbeidarar som hadde aksjonert 2. mai, var det andre som gjekk med på å innføra 8-timarsdagen, slik som ved smelteverket i Sannesund ved Sarpsborg, der fekk dei 150 arbeidarane gjennomført 8-timarsdagen med eit tillegg på 10 prosent i timelønna, og dei som arbeidde i kontinuerlege skift fekk eit tillegg på 20 prosent. Dessutan fekk dei avtalt heil fridag 1. mai med full lønn, og 100 prosent tillegg for dei som måtte arbeida. Ved Dalen Portland cementfabrik vart det semje om 48 timars veke, mot tidlegare 56 timar.

Lovendringar

Langt frå alle dei arbeidarane som deltok i aksjonen 2. mai fekk noko resultat med ein gong, men omsider kom styremaktene i gang med å førebu lovendringar. I første omgang kom ei mellombels lov om 8-timarsdag i august 1918, året etter vart endringa gjort permanent. Men sia dette var endringar i fabrikktilsynslova, gjaldt det berre handerks- og industriverksemder med minst fem tilsette. Bygningsarbeidarar, tømrarar, murarar, losse- og lastearbeidarar, mange av dei som hadde det tyngste arbeidet, var ikkje omfatta av denne lova. Våren 1919 tok AFL opp kravet om åttetimarsdag ved forhandlingar om alle nye tariffar.

Det er ulike meiningar om kor viktige aksjonane i 1918 var for den vidare gjennomføringa av 8-timarsdagen. Historikaren Edvard Bull har sagt det slik: «Arbeiderrådsbevegelsen hadde vist at kravet var så brennende i arbeiderklassen at en måtte regne med fortsatte aksjoner hvis det ikke ble oppfylt. Arbeidsgiverne våget ikke lenger å stritte imot, og åttetimersdagen ble tariffestet. 1. juni 1919 ble den lovfestet. Dermed hadde den norske arbeiderbevegelsen vunnet en av sine aller største seire.» (Edvard Bull: Arbeiderklassen i norsk historie, s.262.)

Bilettekst:REKORD: I Glomfjord gjekk 450 kvinner og menn i 1.mai-toget i 1918.  Foto: Hans Nikolai M. Skaugvold/Nordlandsmuseet

 

 

 

 

 

 

Sekstimersdagen på Trondheimskonferansen 2018

Viktig vedtak fra 550 fagforeningsfolk, kvinner og menn, på Trondheimskonferansen i januar 2018: «6-timers dag /30 timers arbeidsuke med full lønnskompensasjon

2.mai 1918 er en merkedag i kampen for 8-timersdagen. På mange industriarbeidsplasseroppfordret Arbeiderrådene: «Dersom 8-timersdagen ikke er på plass innen 1. mai, tar vi den fra og med 2. mai.» Mange fulgte oppfordringen, og normalarbeidsdagen ble avgrensa til 8 timer i en permanent lov som ble vedtatt nyåret 1919. LO-kongressen 2017 vedtok:

«LO vil i perioden utarbeide en plan for hvordan man kan gå videre med arbeidstidsreduksjoner. Planen må ha et helhetlig perspektiv og bygge på erfaringer fra nasjonale og internasjonale forsøk i ulike bransjer og sektorer, herunder 6 timers dag/30 timers arbeidsuke».

Trondheimskonferansen 2018 oppfordrer

  1. LOs lokalorganisasjoner, fagforeninger og klubber til å ta initiativer for å arrangere seminarer/konferanser for å markere 8-timersdagens 100-årsjubileum og belyse den historiske kampens erfaringer og hvordan videre arbeidstidsforkortelser kan vinnes.
  2. til å la 2. mai 2018 bli en merkedag for å starte en mobilisering til økt oppslutning om 6-timersdagen. Arranger «ta 6 timers dagen» – aksjoner lokalt, gjerne med politisk streik.
  3. til å prioritere krav i kommende tariffoppgjør om gradvis å innføre 6-timersdag / 30-timersuke med full lønnskompensasjon. Målet er 6-timersdag i løpet av 2020 – 2022.»

På Trondheimskonferansen i januar 2018 delte Aksjonskomiteen for sekstimersdagen ut denne løpeseddelen (klikk for å lese hele):