Konferanse: Lev mer – Arbeid mindre!

Konferanse om sekstimersdagen lørdag 23. mars     kl. 11-15

Nå er det hundre år siden Stortinget vedtok 8-timersdagen.
Er det ikke snart på tide å lage en normalarbeidsdag som passer til VÅR tid? Kom og delta i diskusjonen! Eller vil du bare høre?
Alle interesserte, med eller uten jobb,
tillitsverv eller fagforenining er velkomne!
 
PROGRAM
 
«Hva om vi jobber litt mindre?»
Simen Tveitereid, forfatter av Et fritt liv, innleder
«Hvordan kan vi komme til sekstimersdagen?»
Iren Mari Luther, Fagforbundets arbeidsutvalg innleder
«Hvorfor trenger menn sekstimersdagen i dag?»
Alexander Wøien, medlem av Fellesforbundet, John Thomas Suhr, leder av Handel og Kontor Oslo/Akershus og Mats Monsen, Fagforbundet Ung, innleder
«Skift og turnus med sekstimersdag – er det mulig?» Line Steinseth, Lokomotivpersonalets Forening Oslo.
Erfaringer fra en barnehage i Namsos og andre innspill.
 
Sted: Frivillighetshuset, Kolstadgata 1, Oslo
Arrangør: Aksjonskomiteen for sekstimersdagen

Kvifor så tolmodige, MDG?

Først trykket i Dagsavisen 15 oktober 2018

Vi som ventar på sekstimarsdagen er lette å gleda. Litt som «vesle lerka» som trur på vår med ein einaste gong når ho ser «ein tuvetopp fri for snjo». Derfor var vi klare til å jubla da MDG tok fram sekstimarsdagen i samband med opninga av Stortinget. Men kanskje må vi venta litt med den store jubelen og eventuell sjampanje?

MDG tar ikkje til orde for ei rask innføring av arbeidstidsforkortinga. Partiet vil foreslå på Stortinget at det «nedsettes et arbeidstidsutvalg for å utrede grunnlaget for en gradvis reduksjon i dagens arbeidstid». Arbeidstidsreforma skal utviklast i samarbeid med partane i arbeidslivet «over en lengre tidsperiode» på 10 til 20 år. Der stansa jubelen hos oss.

Kor mange og lange utgreiingar trengst det om dette temaet? For vel 30 år sia var det eit offentleg utval som greidde ut ulike former for arbeidstidsforkorting, mellom dei seks timars arbeidsdag. I NOU 1987 : 9B kan ein lesa at sekstimarsdagen vart vurdert som det mest effektive tiltaket for å jamna ut lønnsgapet mellom kvinner og menn. Dette i tillegg til alle dei gode argumenta MDG løftar fram: eit meir inkluderande arbeidsliv, kvardagar med mindre stress og press, og bra for miljøet fordi det vil redusere folks materielle forbruk. Forslaget er også bra for kvinner, dei som arbeider ufrivillig deltid vil lettare kunna arbeida full tid, og med det bli meir økonomisk sjølvstendige.

Kva er det som skal greiast ut? Mange forsøk har vore gjennomført, Tine sitt ostelager på Heimdal innførte sekstimarsdag som fast ordning for meir enn ti år sia. Dei har til og med halde oppe same produksjon utan fleire tilsette. Slik effekt kan ein ikkje venta alle stader, det har å gjera med kva type arbeid det er. Der den menneskelege faktoren er avgjerande, vil det oftast vera lite rom for vidare effektivisering. Men somme stader kan organiseringa av arbeidet endrast (NB! i samråd med dei tilsette!) utan at presset aukar.

Denne taktikken for å gjennomføra sekstimarsdag for alle vart først lansert av tidlegare LO-leiar Gerd Liv Valla: ein halv times forkorting av den daglege arbeidstida i tre tariffoppgjer, altså ta ut noko av veksten i fritid istadenfor pengar. Dette har til no ikkje fått full oppslutnad frå heile fagrørsla, men Mette Nord, leiaren for Fagforbundet, det største og kvinnerikaste forbundet i LO, har argumentert godt for ein slik framgangsmåte. Den første halvtimen etter at åttetimarsdagen vart innført, vart tatt ved tariffoppgjeret i 1986, altstå for meir enn 30 år sia.

No er det 100 år sia åttetimarsdagen vart innført for det store fleirtalet av arbeidarar, og mange meiner at eit vesentleg steg for å gjennomføra sekstimarsdagen kan vera ein verdig måte å markera jubileet på. Da trengst det noko meir kraftfullt enn ei høfleg oppmoding om å setja ned enda eit offentleg utval.

MDG er ikkje åleine på Stortinget om å vera positive til sekstimarsdagen. Raudt og SV har sagt dei er for, til og med Arbeidarpartiet har varsla at dei «snusar» på sekstimarsdagen. Kan det da vera naudsynt å venta på at Høgre og Frp vil setja ned eit utval …? Og kva om dei ikkje vil? Har vi ikkje lov til å venta at dei som er for sekstimarsdagen finn kvarandre og drøftar seriøst kva som kan gjerast – sjølvsagt i samråd med fagrørsla? Trengst det støtte til kommunar eller offentlege institusjonar som vil prøva ut sekstimarsdagen? Er det verksemder som kan ha nytte av å bruka sekstimarsdagen som rekrutteringstiltak, og som treng økonomisk støtte til det? Finst det dråper av oljekapitalen som kan brukast til slike tiltak medan vi ventar på at partane i arbeidslivet blir einige om sekstimarsdag med full lønnskompensasjon for alle?

All ære til MDG og andre som er med på å løfta fram og argumentera for sekstimarsdagen som eit godt og nødvendig framsteg. Men no trengst det handling, og for mykje tolmod er ikkje av det gode.

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

Gratulerer, Arbeidarpartiet!

Først trykket i Dagsavisen

Vi er litt seint ute, det har alt gått nokre sommarveker sia Dagbladet fortalde at Arbeidarpartiet no skal sjå nærare på sekstimarsdagen, og at Arild Grande skal leia arbeidslivsutvalet. Vi håpar det finst tilgjeving for denne forseinkinga. Det kan vera seriøse grunnar til å gratulera, og vi prøver etter evne.

Dersom Arild Grande er rett sitert, skal det no vera første gongen Ap ser seriøst på sekstimarsdagen. Vi trur at dei Ap-kvinnene som diskuterte og foreslo sekstimarsdag på 1980-talet var like seriøse som han som no uttaler seg. Trengst det litt historisk oppdatering, overlet vi i hovudsak til Ap-kvinnene å ta seg av det. Men vi tillet oss likevel å nemna at eit utval oppnemnt av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat midt på 1980-talet, med Grete Knudsen som leiar, kom fram til at «Kortere daglig normalarbeidstid – 6-timers dagen er et viktig mål. Dette vil gjøre det mulig å dele på lønnet og ulønnet arbeid.» Uvalet hadde i oppdrag å komma fram til eit program for «større rettferdighet mellom kvinners og menns mulighet til pensjon gjennom Folketrygden». Eitt av tiltaka dei gjekk inn for, var: «Arbeide for gradvis innføring av 6-timers dagen i løpet av 1980–1990-åra». (Kvinner og pensjon. Forslag til innstilling kvinner, pensjon og folketrygden. Mars 1986. Opptrykk juni 1986.)

Grande ser ut til å vera oppteken av at det er særleg i visse tunge kvinnerike yrke at sekstimarsdagen kan vera spesielt viktig. Det har han heilt rett i. Kvinner i helse- og omsorgssektoren er av dei som i størst monn har fått kjenna på kroppen at 8- el 7,5-timarsdagen er for lang, og somme har valt meir eller mindre «frivillig» deltid for å få livet til å henga i hop. Innafor desse yrka er det også gjort så mange vellykka forsøk med sekstimarsdag – blant heimehjelparar, reinhaldarar, i barnehage og på sjukeheim – at det skulle vera all grunn til å «køyra på» og gjera alvor av sekstimarsdagen for alle. Det trengst det ikkje mange fleire forsøk for å finna ut om sekstimarsdagen er bra for arbeidstakarar av ulike slag. Men sjølvsagt er det viktig å prøva ut korleis sekstimarsdagen best kan organiserast på ulike arbeidsplassar, særleg der ein har skift- eller turnusarbeid. I så måte er Tine på Heimdal, Trondheim, eit strålande eksempel på korleis godt samarbeid mellom leiing og tilsette/tillitsvalde kan gi ei god gjennomføring av sekstimarsdagen for alle. På Tine har dei no hatt sekstimarsdag som ei varig ordning i meir enn ti år.

Vi er spente på kva denne erkjenninga og erfaringa med kven som «treng sekstimarsdagen mest» skal få for konsekvensar i Ap sitt utvalsarbeid. Heldigvis har Grande sagt tydeleg at dei som skal ha sekstimarsdag, skal ha full lønnskompensasjon. Men likevel blir vi litt urolege når vi les at «Aps arbeidslivsutvalg mener partiet må vurdere å innføre seks timers arbeidsdag med full lønn i enkelte sektorer og yrker», slik det blir referert av Fagbladet.no.

Forsøk er gjort nettopp i ein del av dei yrka Grande nemner. Men når det kjem til å innføra sekstimarsdagen som ei varig ordning, kan det ikkje avgrensast på same vis. Vi håpar at Grande og utvalet hans er klar over at det er seks timars normalarbeidsdag – slik utvalet av Ap-kvinner sa i 1986 – som trengst om det skal bli ei ordning som tener alle arbeidstakarar. Det vil seia sekstimarsdag både i dei yrka som er spesielt tunge og krevjande og i alle andre yrke. Vi vil i utgangspunktet vera varsame med å skilja mellom «tunge og krevjande» yrke og «andre». Krava til arbeidstakarane aukar i alle yrke, somme stader er det dei tunge løfta, andre stader det psykiske presset, for ikkje å snakka om dei som opplever både fysisk og psykisk stress på ein gong.

Normalarbeidsdagen er eit grunnleggjande prinsipp for lengda på den arbeidsdagen som gir full lønn, og for når på døgnet det skal vera normalt å arbeida – uavhengig av yrke og bransje. Særordningar for skift- og turnusarbeid står ikkje i motsetnad til ein felles normalarbeidsdag. Tvert om, ein normalarbeidsdag gjer det mogleg å forhandla seg fram til unnatak som tener arbeidstakarane.

Til no har det sett ut som om ulike delar av fagrørsla har svært ulike ønske om lengda på arbeidsdagen. Det største og mest kvinnerike forbundet i LO, Fagforbundet, har gått lengst i å fremja mål om sekstimardag, medan eit anna forbund, med langt færre medlemmer, Fellesforbundet, har meint at dei ikkje vil ha ei slik arbeidstidsforkorting. No kan ein utanforståande undrast på at arbeidsfolk seier nei takk til kortare arbeidstid og meir fritid. Kampen for å redusera den delen av døgnet ein må selja arbeidskrafta si, har alltid vore ei grunnleggjande sak for fagrørsla. For 100 år sia, da åttetimarsdagen vart innført for store delar av arbeidstakarane, var det somme som med ein gong tenkte framover til nye arbeidstidsforkortingar.

Vi trur ei av dei store utfordringane i arbeidet for vidare arbeidstidsforkorting vil vera å finna ut kva som ligg i dette som kan sjå ut som ei kjønnsmotseiing i fagrørsla. Sjølv om det er flest kvinner som har kjent på kroppen at åttetimarsdagen er for lang, kvifor skulle ikkje mannfolka ha like stor glede av å forkorta arbeidsdagen, og få meir fri tid – anten dei vil bruka den til å ta omsorg for ungane, liggja på sofaen, spela fotball, driva med politikk eller gå på fisketur? Vi ønskjer Arbeidarpartiet sitt arbeidslivsutval lykke til, og håpar dei kan gjera sitt for å styrkja einskapen mellom kvinner og menn i fagrørsla. Eit krafttak for sekstimarsdagen vil vera ei strålande markering av 100-årsjubileet for åttetimarsdagen.

Skrevet av Manghild Folkvord

Arbeiderpartiets luktesans

Først trykket i Klassekampen.

Dagbladet skriver 9. juli om politikken som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, har ringt Dagbladet for å lekke noen av forslagene han vil legge fram for partiet, forslag som skal gjøre Arbeiderpartiet til et arbeiderparti igjen, som Dagbladet skriver:

«Økt grunnbemanning i mange bransjer og helsefremmende arbeidstidsordninger. Arbeidsgivere må investere i hele, faste stillinger. Spesielt har mange kvinnedominerte yrker en arbeidstid som skader helsa. I enkelte sektorer kan sekstimersdagen eller i det minste redusert arbeidstid være en løsning for å få flere inn i arbeidslivet og gi flere mulighet til å jobbe lenger, sier han. [ …] Arild Grande kan ikke utelukke at Ap framover kan begynne å sniffe på sekstimersdagen som et seriøst politisk alternativ.»

Dette høres lovende ut, men i forhold til Arbeiderpartiets holdning til sekstimersdagen i 1980-åra, er det nærmest å gå baklengs inn i framtida, for partiet har gjort mye mer enn å «sniffe» på sekstimersdagen som «et seriøst politisk alternativ».

I 1982 ga Tiden Norsk Forlag ut et hefte redigert av Tone Bratteli Jamholt, Kristin Moksnes og Britt Schultz med tittelen: «På dagsorden: 6-timersdagen». Den ligger skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Her er det mye inspirasjon å hente fra ledende Arbeiderpartipolitikere på den tida, og de snakker ikke om «enkelte sektorer», men en sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle lønnstakere.

Jamholt og Moksnes skriver i sin innledningsartikkel: «Vi ser en tendens til oppdeling i A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Vi frykter en utvikling der kvinnenes lønnede arbeidsdag normeres ned til fire–fem timer. Ingen kan leve av en slik jobb. Dermed undergraves en av de viktigste forutsetningene mellom kjønnene: Økonomisk uavhengighet.»

De skriver videre: «Arbeiderbevegelsen må ta sin del av skylda for at det er slik. Deltidsarbeidet, denne ukontrollerte arbeidstidsforkorting, har ukritisk blitt støttet av arbeiderbevegelsen. Først i de siste åra har noen kritiske røster latt seg høre.»

Og: «Hvis man (menn) i fagbevegelsen mener noe med likestilling og solidaritet med sine kvinnelige arbeidskamerater, setter de 6-timersdagen på dagsorden nå. Ved siden av rett til lønnet arbeid, er kravet om seks timers normalarbeidsdag det viktigste kvinnekrav i dag.»

«I heftet fra 1982 snakker de ikke om ‘enkelte sektorer’.»

Dette ble altså skrevet i 1982! På 1970 og -80-tallet sto kravet om sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon svært sterkt. Unge kvinner, som gikk ut i arbeidslivet på den tida, krevde at det skulle organiseres slik at det var mulig å ha fulltidsjobb og forsørge seg selv samtidig som vi hadde tid og overskudd til et familieliv sammen med mann og barn.

I 1987 fikk mange en halv time kortere daglig arbeidstid. Den ordinære arbeidstiden for dagarbeid skulle ikke overstige 37,5 timer per uke, men den ble ikke lovfestet, og må fremdeles tas med i tariffavtaler. Mange kvinner så dette som et første skritt på vei til sekstimersdagen. Men menn i fagbevegelsen presset på for lengre ferie og vi fikk etter hvert fem ukers ferie isteden.

Kvinner, i yrker der det var umulig med fleksibilitet, ble tvunget til å ta deltid når de fikk barn. I dag jobber 42.2 prosent av norske kvinner, som er i arbeid, deltid. I de andre nordiske landene er andelen deltid lavere.

Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, Sigbjørn Johnsen, skrev også en artikkel i heftet under overskriften Strategi for samfunnsendring:

«Samfunnet blir ikke automatisk bedre om vi forkorter arbeidsdagen. Mannsrollen endres heller ikke automatisk. Kortere arbeidsdag er ikke målet, men et middel i en kamp der drivkraften er kravet om et endret samfunn. Forutsetningen er politisk helhetstenkning og en aktiv politikk på en rekke områder.»

I dagens situasjon trenger vi virkelig en strategi for samfunnsendring. Hvordan skal vi organisere arbeidslivet i framtida? Hva gjør vi for å hindre ukontrollert automatisering som kan gjøre tusenvis av menn og kvinner arbeidsløse, og noen få (flest menn) enda rikere enn i dag?

I sommer har vi fått en liten smakebit på hva klimaendringene kan føre til. Hvordan skal vi sikre en menneskeverdig tilværelse som tar vare på folks behov og miljøets begrensninger?

Sekstimersdagen kan ikke løse alle disse problemene, men den kan være et middel i kampen for et mer likestilt, fremtidsrettet, menneskeverdig og miljøvennlig samfunn.

Neste år er det 100 år siden åttetimersdagen ble lovfestet. La oss feire hundreårsjubileet i 2019 med å lovfeste sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, som et skritt på veien til et endret menneskevennlig og miljøvennlig samfunn.

Skrevet av

Appell fra Marianne Krogh, Kvinner på tvers

  1. mai 2018 utenfor Stortinget. Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers bygger på ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner på tvers, enkeltpersoner – utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser – i smått og stort. Vi arrangerer hvert år i september en konferanse her i Oslo, og i år feirer vi 25-årsjubileum!

Kvinnelønn/likelønn og sekstimersdag har vært viktige tema på hver eneste konferanse i 25 år. Det var faktisk slik at et samarbeid om prøveprosjekt med 6-timersdagen i Oslo var en av de konkrete forløperne til Kvinner på tvers!

Den første konferansen hadde så klart 6-timersdagen på dagsorden, og i en oppsummering fra konferansen i 1994 fant jeg følgende uttalelse:

«I fagbevegelsen opplever vi at 6-timersdagen blir møtt som urealistisk, kravet bryter med rammene, passer ikke inn i forhandlingene, kan ikke prioriteres akkurat nå. Vi må føre kamp mot å stryke det av programmene. Men her er det et krav vi deler, med en slags selvfølgelighet, som svar på kvinners hverdag.»

Denne oppsummeringen står seg den dag i dag i noen fagforeninger, men her er det jo stor bevegelse, folkens!

Kvinner på tvers har vært et viktig forum for å holde fast ved kravet om 6-timersdagen – og unngå at det blir utdefinert av de politiske konjunkturene. Jeg vil påstå at Kvinner på tvers har vært en aktiv part i å opprettholde presset for at 6-timersdagen blir satt på dagsorden, og vi ser at det nytter!

Kvinner på tvers har hele tiden knyttet kravet om 6-timersdagen opp til kvinnelønna. Hovedårsaken til den store inntektsforskjellen mellom kvinner og menn i Norge ligger i at rundt halvparten av kvinnene jobber deltid. Dette bidrar også til å fastholde det underliggende systemet med forsørgerlønn; kvinnene er ikke selvforsørget, og det slår tilbake på oss – for da trenger vi ikke så høy lønn.

Den lave kvinnelønna kan derfor ikke avskaffes uten at forholdene samtidig legges til rette for at kvinner kan jobbe full tid. Når det gjelder utjevning av tilgangen til ressurser, som inntekt og pensjon, er 6-timersdagen det viktigste kravet.

Kravet har også et viktig likelønnsaspekt som er lite kommunisert, nemlig at det innebærer økt lønn til alle på deltid.

Men dere, i dag ferier 8-timersdagen 100 år!

  • Vi i Kvinner på tvers vil feire og takke alle dem som tok 8-timersdagen i 1918
  • Vi i Kvinner på tvers vil fortsette kampen for en normalarbeidsdag. Vi må forsvare normalarbeidsdagen mot de aktuelle forsøka fra arbeidsgiverne på å få avtalene til å være mest lokale, også på individnivå.
  • Og vi i Kvinner på Tvers mener at den normalarbeidsdagen er for lang! Vi trenger en moderne normalarbeidsdag, tilpasset vår tid og vår tids mennesker!

Og løsningen er jo enkel; Det er sekstimersdagen, det!