Linn Stalsberg: Heltidsarbeid og heltids liv

21 mars 2014

Linn Stalsberg er forfatter av boka Er jeg fri nå?

For de fleste av oss er det slik: samme hvordan vi organiserer dagene våre, i heltidsjobb, deltidsjobb, som studenter, i foreldrepermisjon eller som pensjonister: vi lever alle 100 prosents liv, og dagene er fulle av både gjøremål, omsorg for andre, tanker og ansvar.

I disse hverdagene søker vi alle etter mening og glede, både på egne vegne og når vi ønsker å være noe for andre og for verden. For har vi virkelig så mange valg vi blir fortalt at vi har, når vi skal forvalte balansen mellom arbeid og fritid? Og det som står midt i dette: helsa vår, ungene, familie, omsorg.

I fjor skrev jeg en bok som heter «Er jeg fri nå?» Bakgrunnen for boka var en mistanke om at det vi kan kaller tidsklemme i familien er et reelt problem for mange, altså mer enn bare sutring og klaging. I tillegg mistenkte jeg at denne tidsklemma sier noe mer omfattende om samfunnet vårt enn bare det at småbarnsforeldre har hektiske dager.

Tidsklemma for meg er altså ikke unge foreldres lengsel etter mer egentid eller lange rødvinskvelder med venner, men mer en følelse av manglende kontroll over egen hverdag (som jo er et gammelt kvinnekrav) og kanskje også en sår lengsel eller mer tid til omsorgsansvaret i hjemmet, enten det handler om små barn eller andre i familien som trenger deg ekstra. Tidsklemma henviser også til det vi aldri snakker om, men som det likevel finnes enormt mye av: husarbeidet og organisering av familielivet. Alt som skal skje på fritiden, og som er selve premisset for at vi også kan delta i lønnet sektor. De to er gjensidig avhengig av hverandre.

Vi som er småbarnsforeldre i dag, tilhører den første generasjonen med et offentlig ideal om at begge foreldre skal jobbe fulltid mens vi har små barn. Samfunnet legger til rette for dette og tilbyr barnehager. Det er store økonomiske insentiver i vårt samfunn mot at friske voksne skal jobbe fulltid, i alle yrkesaktive år.

De som trer ut av dette mønsteret taper stort, ikke bare i form av inntekt, men også i form av velferdsgoder. Det er jo dette vi kaller arbeidslinja, og som altfor mange er altfor ukritiske til. For hvor mange valg har vi egentlig, dersom vi ønsker å trygge familien gjennom å kunne ha tilgang til velferdsgoder om det røyner på? Å være hjemme et ekstra år med den minste, eller jobbe deltid over lang tid, er å ta store sjanser delvis utenfor arbeidslinja. Skal vi ha alle med, må vi etterstrebe en større reform som nettopp kortere normalarbeidsdag.

Når jeg snakker om verdien av omsorg, om å ha tid og ork til å gjøre husarbeidet selv, eller ha kvantitetstid med ungene, om å ha overskudd til deltagelse i nærmiljøet eller tilstedeværelse i hverdagen, så møtes jeg ofte med anklager. Anklager om at jeg vil tilbake til et mystisk 50-tall, eller at jeg ikke ser viktigheten av lønnsarbeid og økonomisk selvstendighet for kvinner. Som om all kritikk av dagens levemåte handler om å ville tilbake i tid eller til et fordums kjønnsrollemønster.

Det der er helt merkelig for meg. Å ville radikal endring er å tenke fremover. Å snakke om sekstimersdagen betyr å holde ut å bli kalt naiv, eller få høre at det jeg drømmer om er utopisk og urealistisk. Også hva det er «tillatt» å drømme om for sitt eller andres liv, er styrt av krefter utenfor oss selv. Men det skal vi ikke bry oss om, for alle samfunnsendringer startet med noens drømmer, og at kravet om sekstimersdagen også berører følelser i oss, fordi det kommer nært relasjoner i familiene våre, skal vi se på som en styrke. Når folk føler noe sterkt, det er da endring kan skje.

Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, hvor bare førstnevnte har virkelig status.

Sekstimersdagen er dessuten mye mer enn bare en kortere dag som gir flere timer sammen med barn og familie. En kortere arbeidsdag kan endre samfunnet vårt på et dypere plan.

  • Den kan lette barns lange dager i barnehage og på skole.
  • Den kan lette dagen for dem som trenger det mest: kvinner i fysiske jobber, som ofte uføretrygdes først.
  • Den vil gjøre livet lettere for aleneforsørgere og deres barn.
  • Den kan få flere deltidsarbeidere til å føle at full jobb nå blir overkommelig sammen med omsorgsansvaret hjemme, og den kan få mange menn til å skifte fokus i større grad fra jobb til hjem.
  • Sekstimersdagen kan i tillegg i et miljøperspektiv. Med kortere normalarbeidsdag kan det for eksempel bli lettere for flere å reise kollektivt. Når ikke hvert minutt teller for å få hverdagen til å gå opp, klarer vi å vente i ti minutter på bussen, eller gå til barnehagen i stedet for å kjøre bil.

En arbeidstidsforkortelse har i andre krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Nå – med en finanskrise som smyger seg på oss burde kanskje fagforeninger tenker mer solidarisk med arbeidsløse, og tenke sekstimersdagen også i en slik sammenheng.

Selv om normalarbeidsdagen har blitt litt redusert de siste 90 årene, fra 8 til 7,5 timer, har den gjennomsnittlige arbeidstiden for to foreldre økt. Grovt sagt: På 70-tallet ga hver norske familie omtrent 8 timer til lønnsarbeid ute. I dag er det ønskelig at hver familie skal gi 15 timer om dagen, og vi må jo spørre oss om ikke dette utarmer familien helt for krefter.

Når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden.

Fremdeles tar kvinner i dag mesteparten av husarbeid og barnepass, men de oppfordres sterkt til å jobbe mer utenfor hjemmet. En kan jo spørre seg hvem som skal utøve omsorgen på hjemmebane, når verken mann eller kvinne i valgfrihetens tid velger ulønnet omsorg. For i praksis har vi jo innført sekstimersdagen for å få til jobb/hjem-konflikten. Ulempen er at kvinner gjør dette ved å jobbe deltid, og dermed løper økonomisk risiko.

I etterpåklokskapens lys – som jo også er en klokskap – kan man kanskje si at man ikke burde ha bygget ut barnehager for ettåringer nå på 2000-tallet uten samtidig å lansere muligheten for sekstimers arbeidsdag. Når stadig yngre barn må tilbringe stadig lengre dager i barnehagen, når stadig flere kvinner jobber høyere stillingsbrøker, og når menn ikke trapper ned sine, burde ikke da politiske krav om endringer i arbeidslivet ha fulgt parallelt med barnehageutbyggingen?

Vi har akseptert dagens ordning, og i stedet for store debatter om konkrete løsninger for alle som ikke fikser den, opplever vi at temaer som kvinners sykefravær eller tidsklemmeproblemtikk vender tilbake i debatten.

Til slutt:

Det er mye jeg ikke kan om samfunnsøkonomi, og det er mye jeg ikke kan om arbeidsliv og organisering av det. Men, jeg ønsker meg at de som kan dette, på en skikkelig og redelig måte vil delta i en ny debatt om en ny organisering av hverdagene våre, slik at vi kan få brynt både argumenter og meninger mot hverandre, på en seriøs måte. Men for å få dette til, må vi være mange nok som krever sekstimersdagen på dagsorden.

Kampen for kortere normalarbeidsdag er en helt avgjørende kamp om hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi vil ha.

Per Fuggeli skrev tidligere i år i Aftenposten:

Mot er den dyd som kan stimulere de milliarder udrømte drømmer, utenkte tanker, ikke-følte følelser, ikke-skapt kunnskap og ugjorte handlinger som bor inne i hvert eneste menneske. Bare ved å leke og herje med sannheten, bare ved å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal ny erkjennelse.

Jeg gjør hans ord til mine i dag, og det er ord som Kjersti Ericsson og kvinner i hennes generasjon praktiserte i sin kvinnekamp. I dag lever jeg heldig i resultatene av dem.

I en ny tid, med markedsliberalisme overalt, der en forførende forbrukskultur dyrker individets suksess på bekostning av flertallet, må vi igjen definere hva frihet betyr, og hva kvinnefrigjøring er for kvinner flest, på tvers av klasse, i Norge og utenfor Norge.

Det er her sekstimersdagen blir viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. Sekstimersdagen er selvsagt ikke løsningen på alt. For mange er den ikke engang en løsning. Selv en sekstimers arbeidsdag pluss en times reisetid til og fra jobb blir for mye for mange med omsorgsforpliktelser hjemme.

For noen vil det alltid være et livsvalg å være hjemme med de minste barna, i alle fall i perioder eller på deltid. Andre vil ha perioder i livet der for eksempel både barnebarn og en gammel mor krever noe ekstra.

Ingen modell vil passe for alle – verken dagens eller sekstimersdagens. Jeg tror imidlertid at sistnevnte modell ville gjort hverdagen lettere, med mindre stress, slitasje og bekymringer for ganske mange.

Kjellfrid Blakstad: Har vi råd til å la være?

11 mars 2014

Fagforbundet har i alle år hatt krav om 6 timersdagen i sitt prinsipp- og handlingsprogram. På Landsmøte i november 2013 ble kravet om 6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon igjen vedtatt.

Fagforbundet mener det er viktig å videreføre og utvide forsøksordninger med redusert arbeidstid i flere bransjer og sektorer, slik som 6-timersdag med full lønnskompensa­sjon. Forsøkene må være av tilstrekkelig lengde, slik at det er mulig å vurdere flere forhold ved slik arbeidstid og bygge videre på de erfaringer som er gjort. Forbundet mener 6-timers arbeidsdag vil ha positiv innvirkning på sykefravær og uføretrygding i yrker med stor belastning. Normalarbeidsdagen fra kl.07.00 – 17.00 må opprettholdes. Dette ble vedtatt på vårt landsmøte i februar.

Det er paradoks at vi i dag har 6 timersdagen på dagsorden, mens rundt oss har det i de siste ukene versert en debatt i media på at ansatte spesielt i pleie og omsorgssektoren skal jobbe lange vakter. Det er mange årsaker til at ansatte og arbeidsgivere vil jobbe lange vakter, bl.a kan det være et faglig godt argument overfor visse pasientgrupper. Men argumentasjonen har i det siste gått på at lange vakter på 13 timer fører til flere hele stillinger. Da er det organiseringa det er noe feil med. Fagforbundet har tatt til orde flere ganger: Hvorfor ikke forsøke 6 timersdagen som et tiltak i det å få flere hele stillinger. Det burde i alle fall vært i gangsatt forsøksprosjekter med 6 timersdag innenfor slike virksomheter. 6 timersdag med full lønnskompensasjon vil helt klart kunne føre til at kvinner vil kunne makte en hel stilling. I dag går mange deltid fordi jobben er for tøff til å kunne makte en hel stilling ved siden av forpliktelsene på hjemmebane.

I Namsos kommune ble det satt i gang et slikt prosjekt på en barnehage. Dette var et ledd i å få ned sykefraværet. 6-timersdag i barnehagen medførte at de ansatte var meget godt fornøyd med ordningen og har gitt uttrykk for at de har mer overskudd og mer tid til barna, spesielt merket de dette på småbarnsavdelingen. Sykefraværet gikk ned fra 16 % til 6,9 % på et år. Likevel stoppet Namsos opp dette prosjektet etter et år. En av årsakene til dette var at dette ikke var et trepartsamarbeid.

Fagforbundet er svært opptatt av at alle tiltak som settes i verk enten for å få ned sykefraværet eller få flere hele stillinger må være basert på et trepartsamarbeid, der administrasjon, tillitsvalgte og politikere er likeverdige parter. Det å forplikte disse tre partene vil kunne føre til gode tiltak som lykkes og der alle tre har et eierforhold. I tilfelle Namsos var ikke politikerne en del av dette samarbeidet og ville ikke bevilge mer penger til prosjektet.

Vi vil komme til et tidsskille der vi må spørre oss: hvor lenge skal den materielle veksten i Norge fortsette? Vi er heldige, det er ikke mange mennesker på jorda som har det materielt bedre enn gjennomsnittsnordmannen – og kvinna. Likevel er ikke måtehold noe kjennetegn på vår væremåte. Kjøpefesten ser ikke ut til å ha noen ende. Rundt juletider hører vi historier der barn ikke ønsker seg noe. De har alt!

Vi må starte en debatt om hvilket samfunn vil vi ha i framtida.  Vi må drøfte et nytt solidaritetsalternativ tilpasset vår tid. Det er ingen tvil om at verden ikke tåler det voldsomme forbruket vi har lagt oss til. Naturen er i ubalanse og forskjellene mellom ulike grupper øker. De rike blir rikere og de fattige får ikke vere med på kjøpefesten. Fler og fler blir uføretrygda fordi de ikkje klarer å henge med i et stadig meir brutalt  arbeidsliv. Samtidig har familielivet og bosettingen endret seg. Vi flytter meir og bor ikkje nær slekta vår lengre. Når barna er henta på barnehage/skole slipper vi de ikkje ut i gata lengre.  Fritidstilbudene er ikkje i nærmiljøet og ungene må kjøres hit og dit.

Sekstimersdagen er en reform som i størst grad tjener de som trenger det mest. De som er i hardt fysisk arbeid, gjerne i pleie og omsorgssektoren. Disse kan kanskje klare å stå i jobb til de når pensjonsalderen viss arbeidsdagene blir noe kortere. Eksempelet både frå Namsos og Tine Trøndelag viser at sykefraværet ble lavere. På Tine Trøndelag ga sekstimersdagen også høyere produktivitet.

Fagbevegelsen har endret samfunnet før, og det er kanskje på tide at vi tar ansvaret og spør oss: hvordan vil vi at samfunnet vårt skal endre seg? Hva trenger vi mest, mer velstand eller mer velferd? Det er kanskje på tide å veksle inn noe av velstanden i velferdsreformer som sekstimersdagen. En forutsetning er at alle deltar. Vi kan ikke redusere levestandarden for noen mens andre bare blir rikere og rikere.

For Fagforbundet er det viktig at en slik reform er en samfunnsreform, ikkje bare en særordning for småbarnsforeldre eller eldre arbeidstakere.  Slike særordningar er personalpolitiske virkemidler Vi vil ha fleire forsøk som varer over tid, der vi har mulighet til å vurdere sykefravær, uførhetgrad

Derfor stiller ikke vi krav om 6 timersarbeidsdag i vårens tariffoppgjør. Dette må være et krav som angår alle arbeidstakere i Norge. Kravet om 6 timersdagen må komme som et unisont krav fra  alle organisasjonene og angå alle yrkesgrupper.

Mange har sagt at vi ikke har råd til en reform som sekstimarsdagen. Fagforbundet mener at vi  har råd til å skape et arbeidsliv som gir rom for flere og ikke ødelegger helsa til fullt så mange. Det er vel heller ingen tvil om at vi ikke bare har råd, men også  plikt til å forenes  om forslag som kan bidra til å redusere belastningen på miljø og natur. Klart vi har råd til å redusere arbeidstida, så lenge vi setter dette inn i en større sammenheng. Sekstimarsdagen er et tiltak vi kan forenes om for å få mer velferd, utan å øke forbruket ytterligere.

Siri Jensen: Både arbeid og fri tid til kvinner

8 mars 2014

Mellom 1960 og 1980 gikk bortimot en halv million flere kvinner ut i arbeidslivet, dette har vært kalt den store norske kvinnerevolusjonen. Den var mulig fordi det var samsvar mellom behovet for arbeidskraft, bl.a. pga utbygging av velferdsstaten, og kvinnenes egne ønsker og behov. I 1968 sa ca 350 000 hjemmearbeidende kvinner, i en undersøkelse Likelønnsrådet gjennomførte, at de hadde tenkt å ta seg lønna arbeid om de kunne få seg en jobb. Disse – og mange andre kvinner – ble en ble en kraft som forandret ikke bare mange enkeltliv, men kvinners liv i Norge. Og dermed også menns liv – og samfunnet.

Kvinnene som gikk inn i arbeidslivet, både på heltid og deltid, erfarte at de kunne gjøre alt like godt som menn, men de erfarte også at arbeidet med hjem og barn ikke forsvant. De var opptatt av jobben sin, ikke bare i akademikerjobber – som noen later til å tro – men med yrkesstolthet i helt vanlige jobber. Samtidig beholdt de hovedansvaret for hjem og barn – de ble satt i en kraftig skvis.

Denne skvisen var det samfunnsmessige grunnlaget for den store oppslutningen om 6-timersdagen på 1980-tallet. I 1984 hadde forbund som representerte minst 40 % av Los medlemmer og om lag 70 % av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om 6-timersdagen. Når både kvinner og menn skulle ha lønna arbeid, og leve sine hverdagsliv, og delta i politikk, kultur og idrett  og ta vare på ungene, da måtte arbeidstida bli kortere!  En så dramatisk endring krevde radikal endring av arbeidslivet!  Det var ikke slik at alt det arbeidet kvinner gjorde, nå ble offentlig organisert – eller ikke var viktig, mye måtte fortsatt gjøres, hver dag, med unger og annen familie, men også i lokalsamfunn og frivillige organisasjoner. Kvinnene slåss for 6-timersdagen som en arbeidstid å leve med – for seg sjøl – og for alle.

Så kom motoffensiven – fleksibiliteten – markedsført med illusjoner om at alle skulle jobbe når det passet dem best, som om det kunne gjennomføres overalt – eller arbeidsfolk plutselig hadde fått makta. Slik fleksibilitet var aldri hensikten – hensikten var å undergrave ideen om normalarbeidsdagen – at det er viktig for arbeidsfolk at det finnes en normal lengde på arbeidsdagen og en normal ramme for den. Fordi dette sikrer at ikke arbeidsgiver kan endre arbeidstida vilkårlig når det passer dem – slik de blåblå nå ønsker seg. Og det sikrer at et normalt dagsverk gir ei lønn å leve av, og at deltidsansatte får en tilsvarende andel av lønna.

I dag står det mange viktige kamper om normalarbeidsdagen, dette er en viktig del av kampen om sosial dumping. Det står bl.a. om lengden på arbeidstida, med innleid arbeidskraft som jobber 10-12 timer, og om fagforeningenes mulighet til innflytelse eller om arbeidsgiver skal ha rett til å skalte og valte som for lærerne. Normalarbeidsdagen er viktig å forsvare.

Men skal forsvaret av normalarbeidsdagen være effektivt og omfatte alle, kan denne normalen ikke være 8 timer. Det faktum at det fortsatt er over 40 % av kvinnene som jobber deltid viser dette. Det skyldes ikke latskap hos kvinnene, eller manglende ansvar for kvinnesaken. Det handler ikke engang bare om arbeidsgiverne som organiserer arbeidet som deltid for å presse mer ut av hver enkelt, selv om det er et viktig problem. Det handler om at livet er mer enn arbeidet – det handler om unger, få eller mange, friske eller med spesielle behov, om gamle foreldre, det handler om lang reisevei eller turnus som ikke passer med ungenes liv, det handler om ulikheter i helse. Og det handler sist, men ikke minst om at det fortsatt er slik at unger og familie i hovedsak blir kvinners ansvar.

Mye har sjølsagt skjedd siden 1980-tallet.

En konsekvens av at mange flere kvinner er i lønnet arbeid, er at menn deltar mer aktivt i familien. Det er en stor og viktig endring – det forandrer menn – det forandrer kvinner – og det forandrer ungene. Det går godt an å erkjenne dette og glede seg over dette– og allikevel innse at det fortsatt i stor grad er kvinner som tilpasser arbeidstida si til ungenes behov. Det er ikke menn som jobber deltid. Begrepet tvungen deltid gir inntrykk av at mesteparten av deltida er frivillig – men for de aller fleste er det den best tilgjengelige løsning for å få livet til å gå opp i en bestemt periode.  Deltid er først og fremst et utrykk for at den normale arbeidstida er for lang – og at det fortsatt er kvinner som tar det største ansvaret for at hverdagen fungerer. Unge kvinner som kommer ut i arbeidslivet erfarer det samme som sine mødre – skvisen mellom jobb og familie. I media framstilles det som om kampen i dag står om å få lov til å være hjemme med barn, som om kampen for full deltakelse i arbeidslivet var vunnet. Men den kampen er på ingen måte over – kampen i dag står om en arbeidstid som gjør det mulig for kvinner, menn og barn og leve hver dag.

6-timersdagen vil bety at mange flere kvinner kan jobbe full tid og få full lønn. Den vil bety at de som jobber deltid vil gå opp i lønn, fordi andelen de jobber av full tid øker når arbeidstida blir kortere. 6 t er det tiltaket som vil gi størst effekt på inntektsforskjellen mellom kvinner og menn. Det vil ikke minst bety at det blir lettere å leve alene med barn – både for kvinner og menn.

Likere arbeidstid og likere lønn mellom kvinner og menn legger grunnlag for likere fordeling av makt både i samfunnet og i familien og likere fordeling både av husarbeid og omsorg for ungene. 6-timersdagen vil gi kvinner mer fri tid – tid til egen disposisjon.

Kravet om 6-timersdagen springer ut av de store endringene i kvinners yrkesdeltakelse.  Stadig sterkere og mer selvsagt stilling i arbeidslivet står i motsetning til en arbeidstid som hører fortida tid – det er først og fremst dette som gir kravet sprengkraft og det er derfor kvinner har vært de mest aktive i denne kampen. Og det er derfor kampen fortsatt må knyttes til kvinners erfaringer i hverdagslivet.

Krav om arbeidstidsforkortelse har også dype røtter i fagbevegelsen som ble bygget opp rundt kampen for 8-timersdagen. Det har vært sagt at 6-timersdagen kan bety for kvinnene det 8-timersdagen betød for menn, og det er viktig. Kanskje kan vi også snu å det og si at kampen for 6-timersdagen kan bety det samme for fagbevegelsen i dag, som kampen for 8-timersdagen gjorde rundt begynnelsen av dette århundre. Vi lever i en tid der fortsatt oppbygging og utvikling av en sterk og solidarisk fagbevegelse blir helt avgjørende.

Hvis vi skal vinne fram trenger vi en brei allianse av alle som vil ha glede av 6-timersdagen, på tvers av kjønn og alder og yrker og bransjer og fagbevegelse, kvinnebevegelse, miljøbevegelse, som legger vekt på ulike sider av saken. Utfordringen fra kvinneperspektivet ligger i å få til denne alliansen samtidig som vi holder fast ved kvinnenes sentrale betydning i denne kampen.

Kjersti Ericsson: Bursdagsønske, sekstimersdagen i et videre perspektiv

7 mars 2014 «8 timers arbeid, 8 timers frihet, 8 timers hvile» var mottoet på det første norske 1. maimerket fra 1892.  8 timers frihet var det viktigste, får vi opplyst på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv. Der kan vi også lese hva typograf G.A. Olsen Berg sa in sin 1.mai-tale i Skien i 1894: «8-timers-dagen vil i større grad enn noe annet bidra til å «lette adgangen til opplysning og dannelse og derved berede veien for arbeidernes fullstendige frigjørelse.»

Frihetsreform

8-timers-dagen var altså en frihetsreform.  En virkelig frihetsreform, i motsetning til dem som blir markedsført i dag, som frihet til å kjøpe sprit på julaften og leverpostei på søndag, til å bytte strømleverandør og mobilabonnement så ofte du vil.

Helt fra begynnelsen var altså arbeidstidskampen tett knyttet til kampen for et annet samfunn, for sosialismen, for arbeidernes fullstendige frigjørelse, for igjen å sitere typograf Olsen Berg. Så dristige og vidsynte var pionerene for over hundre år siden.  Måten kravet ble gjennomført på, hadde også et sus av framtid over seg: Arbeiderne viste sin makt og handlekraft da åtte-timersdagen ble tatt, i 1918, i aksjoner over hele landet.

Arbeiderne tok åttetimersdagen

I boka Fjerne Berlin har Edvard Hoem skildra en slik aksjon i en norsk by: «I meir enn ein mannsalder hadde arbeidarane, også i denne byen, bore det same kravet fram, som arbeidarar i andre land: Åtte timar arbeid. Åtte timar fri. Åtte timar søvn. På uteljande faner hadde kravet stått. Tallause bønner var sendt kapitalistane. Ingen ting hadde det ført til. No bad dei ikkje lenger. No gjorde dei det.»

Hoem skildrer den spente stemninga rett før arbeiderne skal forlate arbeidsplassen etter bare åtte timer. Formannen prøver å stanse dem, og flere nøler. Og så: «Da var det ein som ropte:-Eg trur verda blir ståande, sjølv med åtte timars dag! Latteren skrall laus. No kunne dei puste fritt. – Opp med bommen, opp med bommen! Mannen som styrte han let han ikkje opp. Da gjekk eit dusin mann under og braut bommen av hengsla, og med skrik og skrål storma to hundre cellulosearbeidarar ut i fridomen.»

Ikke åtte timers fri

Året etter, i 1919, ble åtte timers normalarbeidsdag lovfestet. Men ble det virkelig 8 timers frihet, for alle? Mora mi var syerske på en tekstilfabrikk i Trondheim i deler av barndommen min. Hvor mange timers frihet hadde hun, etter å ha vært 8 timer på jobb, pluss gjort alt som må gjøres i et hus med mann og barn? 2-3 timer kanskje, og det var en nokså betinget frihet, for både faren min og jeg hadde liksom et krav på tida hennes, et krav som var like sterkt som kapitalistens krav på arbeidskrafta de 8 timene hun var på jobb.

Retten til å være menneske

Da min egen generasjon kvinner strømmet ut i arbeidslivet på 1970-tallet, oppdaget også vi at 8-timers-dagen ikke ga oss 8 timers frihet. Slik ble 6-timersdagen et viktig krav, et krav som sprang rett ut av den virkeligheten vi opplevde på kroppen, slik det en gang hadde vært med kravet om 8-timersdagen for arbeidere over hele verden.  Men det handlet ikke bare om trøtthet og utmattelse. Det handlet også om stolthet og visshet om egen verdi. «En periode i historia til arbeiderrørsla blir ført til ende,» skriver Edvard Hoem om 8-timersdagen: «Perioden da striden stod om retten til å få vere menneske. Retten til å ha kraft att etter at dagen er slutt, og ikkje ofre alt for kapitalen.»

6-timers-dagen handler også om den retten, om kvinners rett til å være menneske, til å eie seg sjøl. Det er en rett den mannlige delen av arbeiderklassen ikke alltid har satt så høyt, for det har vært en nokså sjølsagt ting at kvinners tid tilhørte andre, enten det var på arbeidsplassen eller i familien. 6-timers-dagen er en viktig del av kampen for kvinnefrigjøring. Og det hjelper ikke om hver enkelt kvinne såkalt «velger» å jobbe kortere enn full arbeidsdag. For det vil bryte mot en annen viktig frihet – nemlig friheten fra økonomisk avhengighet av en mann.

Vi vil leve hver dag!

Arbeiderbevegelsens pionerer la vekt på friheten til å skolere seg, organisere seg og kjempe for sosialismen. Den nye kvinnebevegelsen sa: «Vi vil leve hver dag!» Det kan høres ut som om vi var mer lettsindige og flagrende enn de alvorlige og målbevisste pionerene som kjempet fram 8-timers-dagen. Og kanskje var vi det.  Men det var noe viktig viktig i vår parole, noe som også fantes i kravet om 8 timers arbeidsdag. For menneskelivet handler både om å bli og om å være. Å bli – det er å utvikle seg, lære nye ting, forstå mer, kjempe for samfunnsforandring. Å være – det handler om at livet her og nå skal være så rikt og godt som mulig, at vi skal ha muligheten til fine opplevelser og fine møter med andre mennesker og andre vesener vi deler kloden med, at vi skal kunne praktisere det vi har lært og utfolde de evnene og anleggene vi har.

Noen av pionerene var mest opptatt av det som skulle bli. Rudolf Nilsen skrev for eksempel:

«Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for deg.
For fremtidens slekt skal du åpne
En bedre og lysere vei.»

Retten til lykke

Lykken er ikke for deg.  Det er ikke så rart at mange tenkte slik, for livet var hardt. Men jeg må tenke på Rosa Luxemburg, den store polske revolusjonære, som hele livet kjempet for et nytt samfunn, som levde på flukt fra forfølgelse, hadde lange opphold i fengsel og til slutt ble myrdet og kastet i Landwehr-kanalen i Berlin.  Hun skrev: «Jeg forbeholder meg retten til litt individuell lykke.»   Livet hennes handlet om å bli, men hun ville også være.

Jeg vet ikke om Rosa Luxemburg fikk oppleve så mye individuell lykke. Men jeg tenker at 6-timers-dagen er reformen som kan gi oss større frihet, både til å bli og til å være, og som samtidig bærer i seg en liten protest og et frampek.

«Flate steiner er til å sitja på!» sier Tusten i Tarjei Vesaas’ nydelige bok Fuglane. I et essay har Dag Solstad gjort denne replikken til Tarjei Vesaas’ egen protest, mot bondesamfunnets knugende krav om å arbeide med jord og skog hver eneste våkne time og aldri hengi seg til noe så lettsindig som å sitte på flate steiner eller skrive dikt og romaner.

Arbeid skal være en glede

Kanskje kravet om 6-timers-dagen er vår måte å rope det samme på.  De som sitter på toppen skryter av at de arbeider 16 timer i døgnet og moraliserer over alle oss andre som etter deres mening ikke jobber nok, alle oss som har den uhørte frekkhet å bli gamle, slitne og syke, eller lever liv som aldri kan gå på skinner, kanskje fordi det kom skeivt ut i starten.  Det er ikke det at vi mener arbeid er en forbannelse. Slett ikke. De aller fleste av oss utfører arbeid som vi har grunn til å være stolte av, og som gir oss glede – når det ikke blir slit, når vi har rom til å utføre det slik vi vet at det skal utføres, når vi ikke forfølges av stoppeklokker og skjemaer med alle de mål som kan pønskes ut av folk uten førstehånds kjennskap til den virksomheten de skal måle. 6-timersdagen er også et krav om at arbeidet skal gi oss glede, som del av en allsidig menneskelig virksomhet der det også skal være plass til mye annet, ikke minst å sitte på flate steiner.

Profitt til få – eller utfoldelse for alle?

Faren min, Harald Ericsson, var fabrikkarbeider da jeg var barn. Men han skrev også dikt. Ett av diktene hans heter «Kjærlighetens søskenbarn», og det er arbeidet han omtaler på denne måten. «Kunne vi bare rense arbeidet for dagens gift», skriver han. Jeg har tenkt på hva han mente med det, og kanskje mente han at arbeidet blir forgiftet av å være underkastet en kapitalistisk logikk, der målet er profitt til noen få, i stedet for velferd og utfoldelse for alle. Når arbeidet blir renset for denne giften, kan det virkelig bli «kjærlighetens søskenbarn», noe vi gir hverandre fritt og i solidaritet. I kravet om 6-timersdagen ligger det et frampek mot et samfunn der arbeidet er kjærlighetens søskenbarn.

8-timers-dagen var en frihetsreform, sa jeg. Det samme vil 6-timersdagen være. 6-timersdagen vil gi oss større frihet, både til å bli og til å være. Men, som vi vet er frihet et vanskelig ord. For mennesker er alltid innvevd, i forholdet til andre mennesker, i forhold til samfunnsstrukturer og betingelser, som legger til rette for noen handlinger, og gjør det svært vanskelig å handle på andre måter.

Miljøkriminalitet

I vårt samfunn skal det for eksempel svært mye til av personlig innsats for å unngå å være medskyldig i en ressursbruk som truer leveforholdene for alle, men mest for dem som har minst skyld i ødeleggelsene. Vi tramper gjennom livet med kjempesvære økologiske fotavtrykk , ikke fordi vi ønsker det slik, men fordi betingelsene for dagliglivet vårt gjør det å handle annerledes til en evig kamp for å svømme opp fossen.

Du kjøper sjampo og hudkrem, og risikerer å spre siloksaner  i avløpsvannet, en miljøgift som hoper seg opp i næringskjeden og kan gi fosterskader. Du skal på vinterferie og investerer i noen bokser av den fine, moderne skismurninga som den spreke naboen din har anbefalt. Men denne smurninga inneholder fluorkarboner, som brytes ned veldig sakte i naturen, og som kanskje omdannes til enda giftigere stoffer. Hos dyr har en sett at fluorkarboner kan gi misdannelser på nyfødte, endringer i arvestoff og stoffskifteforstyrrelser. Du går på apoteket og kjøper plaster, og når du kommer hjem ser du at dette plasteret er ekstra effektivt bakteriedrepende, fordi det inneholder nanosølv. Men nanosølv er ikke bare giftig for bakterier, det er svært giftig for alt som lever i vann. De nye sokkene du nettopp kjøpte er kanskje også belagt med nanosølv, for at de ikke skal lukte så vondt. Men hva skjer når du vasker dem, og skyller ut vaskevannet etterpå? Hvor blir det av nanosølvpartiklene?  Så går du i blomsterbutikken og kjøper en rosebukett som oppmuntring til en som trenger det. Men rosene dyrkes i Afrika, på jorder som før produserte mat til lokalbefolkninga. Rosene sendes til Europa med fly, og utslippene bidrar til å varme opp kloden, som igjen kanskje fører til tørke på de jordene som lokalbefolkninga fortsatt har til å dyrke mat på.

Å velge seg bort fra alt dette på individuell basis vil kreve en oversikt, en kunnskap og en arbeidsinnsats som de færreste makter.  Vi ønsker oss frihet fra tvangen til å leve et dagligliv som gjør oss til miljøkriminelle.  Det krever strukturelle endringer som vi knapt kan overskue.

Vi vil en annen vei

Så hva har alt dette med 6-timers-dagen å gjøre? Forsvinner nanosølvet, fluorkarbonene etc. med 6-timersdagen?  Nei, det vet vi at det ikke gjør.  Men kravet om 6-timersdagen setter spørsmålstegn ved vårt samfunns grunnleggende dogme – at alt må vokse og vokse. Å kreve 6-timers-dag, det er som å stanse opp litt og spørre: Hvor er vi? Hvor er vi på vei? Er det dit vi vil? Og til å sette hæla i bakken og si nei, vi vil en annen vei.

Og hvor vil vi? For tida er det populært å snakke om å stille krav. Du må sjøl stå på, gjøre en innsats. Det gjør da også folk, men mange opplever at mulighetene lukker seg foran dem. Men hvorfor er det så bra med krav? Det finnes samfunn hvor det er så tøft å klare seg at bare de sterkeste og smarteste kan leve et godt liv. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Det finnes samfunn der du må ha en helt usedvanlig personlig integritet for å være i stand til å leve opp til alminnelige moralske standarder. Hitler-Tyskland var et slikt samfunn. Slike samfunn stiller krav, men er de gode samfunn? Når det er mørkt, ser en stjernene, heter det. Men kanskje er det bedre at stjernene ikke synes så godt, fordi sola skinner på alle?

Et enklere samfunn

6-timersdagen vil bety at det blir enklere for flere å jobbe full tid uten å slite seg ut. Det er bra, det peker riktig vei. Vi trenger slike reformforslag på mange områder, vi kan gjerne kalle det en kamp for et enklere samfunn: For eksempel reformer som gjør det enklere for flere å leve et dagligliv uten å øde jordas ressurser. Reformer som gjør det enkelt å kjøpe klær uten å bidra til hensynsløs utnytting av kvinner og barn i fattige land. Reformer som gjør det enkelt å bidra med sitt i foreningsliv og politikk. Osv. Osv.  Kort sagt, reformer som gjør at vi kan leve godt og anstendig i samfunnet uten at det krever altfor store krefter og altfor mye mot.

Jeg vil avslutte med et dikt. Det er skrevet i 1988. På det tidspunktet var 8-timersdagen 70 år. Nå er det jeg som er 70 år. Det er en ganske anselig alder, men 8-timers-dagen er altså snart hundre. Stort eldre bør den ikke bli, det er mitt bursdagsønske.  Og så: Vi vil leve hver dag.

Se, nå skinner sola og svalene suser mot lyset!
Og her går du lettkledd i maivinden uten å fryse
fra jobben til klesvaska hjemme som står der og venter
på deg, og på tusener vårville, solsugne jenter.

Nå lyder det slagord og sanger og rop nedi gata,
der går et protesttog mot noe du alltid har hata:
mot råskap, rasisme og hat mellom svarte og hvite,
men du må få kjøpt mere mat, ellers blir det for lite.

Når morgenen gryr er sekundene nye og blanke,
og da kan det hende du føder en svimlende tanke,
den skulle du gjerne ha fulgt for å se hvor den ender.
Men først må du mase på ungen: Drikk melk og puss tenner!

Nå lyser augustmånen rødgul og varm ut i natta.
Den pleide du før bli så kjærlig og myk og betatt a’.
Ja, alt kunne vært som den første, berusende tida.
Men du er så trøtt, så du snur deg og sovner på sida.

Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
for solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!