Vil du prøva noko nytt, helseminister?

Foto: Bjørn Stuedal

Tekst av Magnhild Folkvord, Aksjonskomiteen for sekstimersdagen

Innlegg i Klassekampen 20.02.18

Sjukepleiarmangelen her til lands er grundig dokumentert, og nyleg kommentert i Klassekampen (13.2.) av Eli Gunhild By, leiar i Norsk sykepleierforbund. Ho gir også gode råd om kva som kan bøta på krisa – «et lønnsløft som monner» og betre bruk av ressursane. Ho nemner også «en kultur for heltid» – det må vera ei oppmoding til dei arbeisgivarane som lyser ut deltidsstillingar som ikkje er til å leva av.

Men kva med å utfordra omgrepet heiltidskultur på ein litt annan måte? Når vi snart kan feira 100-årsjubileum for åttetimarsdagen, må det vera tid for å prøva noko nytt. Det er ikkje latskap som gjer at en del kvinner seier nei til dagens heiltid i helsevesenet. Men gjerne mangel på timar i døgnet.

Samfunnsøkonomisk er det ikkje god butikk å utdanna to sjukepleiarar for kvar som blir i yrket. Kva med å prøva sekstimarsdag med full lønnskompensasjon som eitrekrutteringstiltak? Eit seriøst forsøk treng ikkje omfatta eit heilt sjukehus, men ein eller fleire delar av ein institusjon. Men det vil sikkert vera klokt å la det omfatta andre yrkesgrupper som arbeider nært saman med sjukepleiarane, til dømes helsefagarbeidarar.

La dei tilsette vera aktivt med i planlegginga av korleis turnus og vaktlister skal utformast med 6 timars dag/30 timars veke som utgangspunkt.

Kostar det pengar, sa du? Ja, men kvifor ikkje utfordra helseministeren til å sponsa eit eksperiment? Eit godt fungerande helsevesen kostar pengar, her må det tenkjast samfunnsøkonomi, ikkje snever bedriftsøkonomi.

Berre ei åtvaring: Dersom det er godt planlagt, er det også stor fare for å lykkast. Vellykka forsøk med sekstimarsdag kan ha smitteeffekt – fleire vil prøva. Og kva er risikoen med det? Kanskje det kan lokka fleire med sjukepleiarutdanning til å bli sjukepleiarar?

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

Sekstimersdagen kan være avgjørende for å redde økonomien og omsorgen i Norge.

3 oktober 2017

Foto:   the friends of nature

Når voksne ikke jobber for lange dager …

Av Kari Kristensen, Trondheim

I starten da man diskuterte sekstimersdagen ble det snakket om arbeidere i de tyngste yrkene. Renholdere, omsorgsarbeidere og fabrikkarbeidere. Det er ingen tvil om at målet om sekstimersdag gagner disse. Samtidig kan det også virke som en umulig oppgave å få alle i mindre fysisk krevende jobber til å sympatisere med disse yrkesgruppene.

Men, er det ikke på tide å snakke om hvilket samfunn vi kan få, som vi alle kan få nytte av, om vi begynner å se på mulighetene med en sekstimersdag?

Omsorg og dugnad

Veldig mange av oss snakker om tidsklemma. Hvor ble det av omsorgen? Dugnaden i nabolaget? Og ikke minst, kultur- og idrettsarrangementer skapt av folket på laginnsats, fremfor arrangementer som glinser av logoene til DNB, Det Norske Oljeselskab, Sparebank1 og Red Bull?

Flere av oss kan ta oss tid til å være oppmannen på fotballaget. Hun som vasker hockeydraktene til åtteåringene på Astor. De som tråkker opp løyper i Bymarka. Han som smører ekstra niste til ungene på Skandia-cup. Hun som fikser orienteringsposter og han som lærer ungene å breakdance på Buran på ettermiddagen.

Hjem før det blir mørkt

Ungene kan dra hjem fra skole og SFO før det blir mørkt. Vi kan spise middag som vi rekker å lage selv før Midtnytt starter, i stedet for å bestille ferdigmat til Dagsrevyen. Vi kan ta oss tida til å sykle til og fra jobb. Eller kanskje gå. Bruke den ekstra halvtimen det tar å gå innom barnehagen til en tur der vi snakker med ungene våre.

Hverken markedet, staten eller arbeidslivet fungerer uten reproduksjon og omsorg. Likevel er dette et arbeid som kvinner gjør gratis, og som ikke verdsettes i det kapitalistiske systemet.

Noen løser tidsklemma ved å jobbe deltid og slik sett ta regningen i form av påføring av skyld og skam for å ikke jobbe nok, lavere lønn, status og pensjonspoeng. Andre familier benytter seg av fattigere kvinner til å gjøre husarbeidet.

Samfunnets ansvar

Rundt førti prosent av norske kvinner jobber deltid, og mange kvinner er i midlertidig jobb. Det har vært nedgang i antall fødsler i syv år på rad i Norge. Mye av dette skyldes usikkerhet, og gjerne midlertidighet i arbeidslivet. Hvem tør å få barn når de ikke har fast jobb? Sekstimersdagen løser mye av deltidsfloka og kan også redusere antall midlertidige stillinger.

Men, kvinner skal heller ikke bære skylda over omsorgskrisa. Det er samfunnet i sin helhet som må ta ansvar og se på reduksjon av arbeidstid – for alle.

Arbeid til flere

«Umusikalsk og urealistisk» sier Spekters Anne Kari Bratten. Hun bruker de samme argumentene som ble brukt av motstanderne av åttetimersdagen om at vi er avhengige av økonomisk vekst, og at vi derfor ikke kan ta oss råd til sekstimersdag. Ja, kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst. Nå er ikke jeg tilhenger av stadig økonomisk vekst fordi jeg er sosialist og opptatt av miljøet. Men, sekstimersdagen kan skape økonomisk vekst, fordi den kan få ned arbeidsledigheten grundig. For ikke å snakke om de som blir uføre for tidlig, fordi de jobber for hardt og lenge i de tyngste yrkene. De blir dermed en ressurs i stedet for å ende som en utgift for staten. Konsekvensene av å ikke velge sekstimersdag, kan faktisk bety økonomisk nedgang. Som Fagforbundets Mette Nord påpeker i Fri Fagbevegelse:

«Pensjonsreformen forutsetter at alle må jobbe lenger før vi tar ut pensjon. Vi ser en bekymringsfull utvikling av at ansatte i yrker med særaldersgrense på grunn av belastninger i jobben, i økende grad blir uføretrygdet.»

Brems profitten og stresset

Man kan heller ikke tvinge et utslitt maskineri til å jobbe lengre. Da har vi rett og slett et regnestykke som ikke går opp. Da er det viktigere å lytte til fagbevegelsen som vet hvordan ting kan organiseres slik at vi alle kan holde ut til en senere pensjonsalder.

Dette er ikke noe vi burde snakke om å «ta oss råd til» mer. Det handler om at samfunnet vårt, maskineriet i oss, snart ikke har tid eller råd til annet.. Det går an å bremse maskineriet, profitten og stresset. Angsten over å aldri ha tid nok. For å inkludere flere inn i det felles arbeidslivet, og for å få mer tid til deg og meg og oss. Fordi fellesskap fungerer.

Artikkelen har stått i Adresseavisa

Seks timar, meir heiltid

15 februar 2017

Dragvoll helse- og velferdssenter i Trondheim

På det svært godt besøkte parolemøtet for 8. mars i Oslo nyleg vart dette ein av hovudparolane: «Vi krever faste hele stillinger, likelønn og 6 timers dag», etter framlegg frå LO i Oslo.

Overraskande for somme av oss kom eit framlegg om å ta vekk «6 timers dag». Hadde det vore betre tid, ville eit naturleg spørsmål vore: «Korleis kan vi få realisert mål om faste heile stillingar og likelønn utan 6 timars dag?»

Eit forsøk ved Dragvoll Helse- og velferdssenter i Trondheim skulle frå 2013 sikra alle tilsette heiltidsjobb. Bystyret hadde på førehand vedteke at den nye sjukeheimen skulle ha «heltid som hovedregel og 30 timers uke med full lønnskomepensasjon». Men før forsøket starta vedtok formannskapet å endra arbeidstida frå 30 til 35,5 timar per veke – av økonomiske grunnar. Etter at forsøksperioden var over, viste det seg at det ikkje vart meir heilltid.  Dermed er det vanskeleg å dokumentera kor mykje meir heiltid det ville blitt med sekstimarsdag. Men sia mange av dei som arbeider deltid har arbeidstid omtrent tilsvarande sekstimarsdag, kan ein nokså trygt rekna med at 30 timers veke ville gitt eit anna resultat.

I samband med arbeidstidsreduksjonen i 1986 forklarte ein SSB-forskar at 6 timars normalarbeidsdag ville vera det mest effektive tiltaket for utjamning av lønnsgapet mellom kvinner og menn, ut frå at ein vesentleg del av lønnsskilnaden var knytt til mykje deltidsarbeid blant kvinnene.

Det vil vera naivt å tru at 6 timars normalarbeidsdag automatisk vil blåsa vekk alle deltidsstillingar og tetta lønnsgapet, men å tru at «hele faste stillinger og likelønn» let seg gjera utan 6 timars dag, er meir enn naivt.

Magnhild Folkvord, Oslo

mafolkvo@online.no

(Innlegg i Klassekampen 15.02.17)

Aksjonskomiteen for seksimersdagen kan opplyse om at kravet om sekstimersdagen ble en av hovedeparolene til 8. marstoget i Oslo.

15 argumenter for sekstimersdagen

På Kvinner på tvers-konferansen i september fikk deltakerne 15 korte argumenter for sekstimersdagen. Lista er skrevet av Aksjonskomiteen for sekstimersdagen. 

  1. Økonomisk sjølstendighet

Kvinnene har kraft og tæl, vi vil tjene penga sjæl! var ei parole i den nye kvinnebevegelsen. Den er uten tvil gyldig i dag. Sekstimersdagen vil gi kvinner økt grad av økonomisk sjølstendighet, fordi den vil gi åtte (eller 7 ½) timers lønn for seks timer.

  1. Normalarbeidsdagen skal bli seks timer

Det er kortere normalarbeidsdag vi slåss for. Den er definert i tariffavtaler, og blir forhåpentligvis etter hvert innført i lovene. Der står det hvor lang en normal arbeidsdag er for å få full lønn, en normal plikt å tilby og en rettighet å få. Da vi gikk ned en halv time i 1987, gikk vi ikke ned i lønn.

  1. Timelønna går opp

Med sekstimersdag vil de som går fra 8 (7 ½) timer til 6 timer, beholde lønna. De som nå jobber 6 timer, får 8 (7 ½) times lønn. Timelønna blir høyere, for lønna blir delt på seks timer, ikke på åtte. Dette er også bra for dem som av ulike grunner jobber mindre enn 6 timer.

  1. Flere ansatte 

I yrker som har å gjøre med folk, må sekstimersdagen føre til at flere blir ansatt. En som kjører bussen, kan ikke stoppe oppi bakken og gå hjem når 80 prosent av ruta er kjørt (les intervju). På skoler og sjukehus og mange kontorer må det også inn flere ansatte. Oslo-forsøket (les intervju) hadde full stillingskompensasjon, det var på et sjukehjem og i hjemmetjenesten i en bydel.

  1. Produktivitetsøkning og sekstimersdag

I industrien er Tine i Trondheim et eksempel på hvor smart det er at de ansatte finner ut hvordan en sekstimersdag kan gjennomføres. De produserer mer med samme arbeidsstokk og er glade. Det kan altså la seg gjøre å innføre sekstimersdagen uten å vente på de tre halve timene også (les intervjuer).

  1. Produktivitetsøkning og hvorfor ikke fire timer? 

Vi produserer nå dobbelt så mye som for 40 år sida. Hvorfor er ikke arbeidstida halvert til 4 timer? Tvert imot, familiearbeidstida er gått fra 8 til 14 eller 16. Eiere og arbeidsgivere fårmye i dag. Vi vil ha noe tilbake! Kortere arbeidsdag! Les mer her.

  1. Vi vil leve hver dag!

Tenk den frigjørende tanken: Hva ville du bruke to ekstra timer fri tid til? Plukke sopp? Lære synkronsvømming? Treffe venner? For burde dagene i livet ha noe mer enn lønnsarbeid og reisevei?

  1. En arbeidsreform

Et argument som høres mot sekstimersdagen, fra damer, ofte kontorfolk, er: «Jeg blir jo ikke ferdig med det jeg skal gjøre på jobben på åtte timer. Hvordan skal jeg da klare det på seks??»
De er skeptisk til en arbeidsdag på seks timer fordi de har for store og for mange arbeidsoppgaver på åtte! De jobber ekstra timer i haugevis som de aldri får avspasert. Mange får stadig vondere nakke, armer og rygg. Uholdbare arbeidsforhold. Hva med å stille krav om at det må ansettes flere folk? Hva med å erkjenne at åtte timer er for mye? Hva med å diskutere en seks timers dag?

  1. Hvor er arbeidsmiljøloven for skoleelever?

En sekstimers normalarbeidsdag vil påvirke andre mennesker i samfunnet, som ikke er i arbeid, til det bedre. Hvis voksne blir beskytta av en arbeidsdag på 6 timer: Hvordan kan det da forsvares at barn og ungdom har skole med lekser i 8 til 12 timer?

  1. En helsereform

Sekstimersdagen er en helsereform fordi den sannsynligvis vil reduse slitasjeskader som skyldes arbeidet. Forsøk med sekstimersdagen bør likevel aldri ha «redusert sjukefravær» som målet. Forsøk på en tre-seks måneder varer ikke lenge nok til å se om det skjer. Og kommer det flere litt syke inn, er det bra.

  1. En familiereform

Sekstimersdagen er en familiereform. På Tine i Trondheim forteller ansatte om gleden ved å slutte klokka 14, eller ikke lenger ha kveldsskift til tolv-halv ett om natta. Begge kjønn bruker den nye frie tida til trening, være sammen barna, gjøre unna ting, hvile litt, være ute. Les mer her. Sekstimersdagen burde være et pappa-krav. Pappaene vil sikkert fortsette å være sammen med unga etter pappa-permen. Da må de ha sekstimersdagen.

  1. En miljøreform

Sekstimersdagen er en miljøreform. Noe av produktivitetsveksten, som vi møter som potten i lønnsoppgjørene, kan vi veksle om til tid. Og spørre: Hva er et godt samfunn? Hva vil vi med det? Gjør vi ting vi virkelig har lyst til å gjøre? Må vi leve i slik overflod?

  1. Tiltak mot arbeidsløshet

Arbeidsløsheten stiger i Norge. Regn med at det fortsetter. Slikt pleier å få folk til å snakke om å dele på arbeidet og om kortere arbeidstid, sånn at flere må ansettes. Det helt opplagt at for mange typer arbeid må sekstimersdagen føre til at flere blir ansatt, hvis det samme arbeidet skal gjøres.

  1. Angrepene på normalarbeidsdagen må forsvares med krav om sekstimersdagen

Eiere, kapitalister, regjeringer, også i Norge, angriper normalarbeidsdagen, for å bruke akkurat den arbeidskrafta i akkurat de minuttene, til den lønna. Det er vanskelig å forsvare den 8-timersutgaven vi har, den er for lang og stenger mange tusen ute fra full jobb. Et forsvar av normalarbeidsdagen er kravet om en kortere normalarbeidsdag, sekstimersdagen. Her er et typisk eksempel på angrep på normalarbeidsdagen. Og her er et eksempel til.

  1. Sekstimersdagen finner gode ledere

Ledelsen på Tine er aktivt for sekstimersdagen der. Det ville vært merkelig om en god ledertanke bare skulle dukke opp bare ett sted og bare en gang. Jeg tror det finnes flere smarte kapitalister, eiere, ledere for ulike områder i kommunen, som er villige til å involvere de ansatte for å prøve en 6-timersdag. Stikkord: Smart ledelse, sterk fagforening, gode samarbeidsforhold mellom ledelse og ansatte. (Her er en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet, AFI) Alt dette viser at det er store muligheter for en brei enhetsfront for sekstimersdagen.

Linn Stalsberg: Heltidsarbeid og heltids liv

21 mars 2014

Linn Stalsberg er forfatter av boka Er jeg fri nå?

For de fleste av oss er det slik: samme hvordan vi organiserer dagene våre, i heltidsjobb, deltidsjobb, som studenter, i foreldrepermisjon eller som pensjonister: vi lever alle 100 prosents liv, og dagene er fulle av både gjøremål, omsorg for andre, tanker og ansvar.

I disse hverdagene søker vi alle etter mening og glede, både på egne vegne og når vi ønsker å være noe for andre og for verden. For har vi virkelig så mange valg vi blir fortalt at vi har, når vi skal forvalte balansen mellom arbeid og fritid? Og det som står midt i dette: helsa vår, ungene, familie, omsorg.

I fjor skrev jeg en bok som heter «Er jeg fri nå?» Bakgrunnen for boka var en mistanke om at det vi kan kaller tidsklemme i familien er et reelt problem for mange, altså mer enn bare sutring og klaging. I tillegg mistenkte jeg at denne tidsklemma sier noe mer omfattende om samfunnet vårt enn bare det at småbarnsforeldre har hektiske dager.

Tidsklemma for meg er altså ikke unge foreldres lengsel etter mer egentid eller lange rødvinskvelder med venner, men mer en følelse av manglende kontroll over egen hverdag (som jo er et gammelt kvinnekrav) og kanskje også en sår lengsel eller mer tid til omsorgsansvaret i hjemmet, enten det handler om små barn eller andre i familien som trenger deg ekstra. Tidsklemma henviser også til det vi aldri snakker om, men som det likevel finnes enormt mye av: husarbeidet og organisering av familielivet. Alt som skal skje på fritiden, og som er selve premisset for at vi også kan delta i lønnet sektor. De to er gjensidig avhengig av hverandre.

Vi som er småbarnsforeldre i dag, tilhører den første generasjonen med et offentlig ideal om at begge foreldre skal jobbe fulltid mens vi har små barn. Samfunnet legger til rette for dette og tilbyr barnehager. Det er store økonomiske insentiver i vårt samfunn mot at friske voksne skal jobbe fulltid, i alle yrkesaktive år.

De som trer ut av dette mønsteret taper stort, ikke bare i form av inntekt, men også i form av velferdsgoder. Det er jo dette vi kaller arbeidslinja, og som altfor mange er altfor ukritiske til. For hvor mange valg har vi egentlig, dersom vi ønsker å trygge familien gjennom å kunne ha tilgang til velferdsgoder om det røyner på? Å være hjemme et ekstra år med den minste, eller jobbe deltid over lang tid, er å ta store sjanser delvis utenfor arbeidslinja. Skal vi ha alle med, må vi etterstrebe en større reform som nettopp kortere normalarbeidsdag.

Når jeg snakker om verdien av omsorg, om å ha tid og ork til å gjøre husarbeidet selv, eller ha kvantitetstid med ungene, om å ha overskudd til deltagelse i nærmiljøet eller tilstedeværelse i hverdagen, så møtes jeg ofte med anklager. Anklager om at jeg vil tilbake til et mystisk 50-tall, eller at jeg ikke ser viktigheten av lønnsarbeid og økonomisk selvstendighet for kvinner. Som om all kritikk av dagens levemåte handler om å ville tilbake i tid eller til et fordums kjønnsrollemønster.

Det der er helt merkelig for meg. Å ville radikal endring er å tenke fremover. Å snakke om sekstimersdagen betyr å holde ut å bli kalt naiv, eller få høre at det jeg drømmer om er utopisk og urealistisk. Også hva det er «tillatt» å drømme om for sitt eller andres liv, er styrt av krefter utenfor oss selv. Men det skal vi ikke bry oss om, for alle samfunnsendringer startet med noens drømmer, og at kravet om sekstimersdagen også berører følelser i oss, fordi det kommer nært relasjoner i familiene våre, skal vi se på som en styrke. Når folk føler noe sterkt, det er da endring kan skje.

Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, hvor bare førstnevnte har virkelig status.

Sekstimersdagen er dessuten mye mer enn bare en kortere dag som gir flere timer sammen med barn og familie. En kortere arbeidsdag kan endre samfunnet vårt på et dypere plan.

  • Den kan lette barns lange dager i barnehage og på skole.
  • Den kan lette dagen for dem som trenger det mest: kvinner i fysiske jobber, som ofte uføretrygdes først.
  • Den vil gjøre livet lettere for aleneforsørgere og deres barn.
  • Den kan få flere deltidsarbeidere til å føle at full jobb nå blir overkommelig sammen med omsorgsansvaret hjemme, og den kan få mange menn til å skifte fokus i større grad fra jobb til hjem.
  • Sekstimersdagen kan i tillegg i et miljøperspektiv. Med kortere normalarbeidsdag kan det for eksempel bli lettere for flere å reise kollektivt. Når ikke hvert minutt teller for å få hverdagen til å gå opp, klarer vi å vente i ti minutter på bussen, eller gå til barnehagen i stedet for å kjøre bil.

En arbeidstidsforkortelse har i andre krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Nå – med en finanskrise som smyger seg på oss burde kanskje fagforeninger tenker mer solidarisk med arbeidsløse, og tenke sekstimersdagen også i en slik sammenheng.

Selv om normalarbeidsdagen har blitt litt redusert de siste 90 årene, fra 8 til 7,5 timer, har den gjennomsnittlige arbeidstiden for to foreldre økt. Grovt sagt: På 70-tallet ga hver norske familie omtrent 8 timer til lønnsarbeid ute. I dag er det ønskelig at hver familie skal gi 15 timer om dagen, og vi må jo spørre oss om ikke dette utarmer familien helt for krefter.

Når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden.

Fremdeles tar kvinner i dag mesteparten av husarbeid og barnepass, men de oppfordres sterkt til å jobbe mer utenfor hjemmet. En kan jo spørre seg hvem som skal utøve omsorgen på hjemmebane, når verken mann eller kvinne i valgfrihetens tid velger ulønnet omsorg. For i praksis har vi jo innført sekstimersdagen for å få til jobb/hjem-konflikten. Ulempen er at kvinner gjør dette ved å jobbe deltid, og dermed løper økonomisk risiko.

I etterpåklokskapens lys – som jo også er en klokskap – kan man kanskje si at man ikke burde ha bygget ut barnehager for ettåringer nå på 2000-tallet uten samtidig å lansere muligheten for sekstimers arbeidsdag. Når stadig yngre barn må tilbringe stadig lengre dager i barnehagen, når stadig flere kvinner jobber høyere stillingsbrøker, og når menn ikke trapper ned sine, burde ikke da politiske krav om endringer i arbeidslivet ha fulgt parallelt med barnehageutbyggingen?

Vi har akseptert dagens ordning, og i stedet for store debatter om konkrete løsninger for alle som ikke fikser den, opplever vi at temaer som kvinners sykefravær eller tidsklemmeproblemtikk vender tilbake i debatten.

Til slutt:

Det er mye jeg ikke kan om samfunnsøkonomi, og det er mye jeg ikke kan om arbeidsliv og organisering av det. Men, jeg ønsker meg at de som kan dette, på en skikkelig og redelig måte vil delta i en ny debatt om en ny organisering av hverdagene våre, slik at vi kan få brynt både argumenter og meninger mot hverandre, på en seriøs måte. Men for å få dette til, må vi være mange nok som krever sekstimersdagen på dagsorden.

Kampen for kortere normalarbeidsdag er en helt avgjørende kamp om hva slags liv vi skal leve og hva slags samfunn vi vil ha.

Per Fuggeli skrev tidligere i år i Aftenposten:

Mot er den dyd som kan stimulere de milliarder udrømte drømmer, utenkte tanker, ikke-følte følelser, ikke-skapt kunnskap og ugjorte handlinger som bor inne i hvert eneste menneske. Bare ved å leke og herje med sannheten, bare ved å tenke fantastisk kan vi åpne for radikal ny erkjennelse.

Jeg gjør hans ord til mine i dag, og det er ord som Kjersti Ericsson og kvinner i hennes generasjon praktiserte i sin kvinnekamp. I dag lever jeg heldig i resultatene av dem.

I en ny tid, med markedsliberalisme overalt, der en forførende forbrukskultur dyrker individets suksess på bekostning av flertallet, må vi igjen definere hva frihet betyr, og hva kvinnefrigjøring er for kvinner flest, på tvers av klasse, i Norge og utenfor Norge.

Det er her sekstimersdagen blir viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. Sekstimersdagen er selvsagt ikke løsningen på alt. For mange er den ikke engang en løsning. Selv en sekstimers arbeidsdag pluss en times reisetid til og fra jobb blir for mye for mange med omsorgsforpliktelser hjemme.

For noen vil det alltid være et livsvalg å være hjemme med de minste barna, i alle fall i perioder eller på deltid. Andre vil ha perioder i livet der for eksempel både barnebarn og en gammel mor krever noe ekstra.

Ingen modell vil passe for alle – verken dagens eller sekstimersdagens. Jeg tror imidlertid at sistnevnte modell ville gjort hverdagen lettere, med mindre stress, slitasje og bekymringer for ganske mange.