Gratulerer, Arbeidarpartiet!

Først trykket i Dagsavisen

Vi er litt seint ute, det har alt gått nokre sommarveker sia Dagbladet fortalde at Arbeidarpartiet no skal sjå nærare på sekstimarsdagen, og at Arild Grande skal leia arbeidslivsutvalet. Vi håpar det finst tilgjeving for denne forseinkinga. Det kan vera seriøse grunnar til å gratulera, og vi prøver etter evne.

Dersom Arild Grande er rett sitert, skal det no vera første gongen Ap ser seriøst på sekstimarsdagen. Vi trur at dei Ap-kvinnene som diskuterte og foreslo sekstimarsdag på 1980-talet var like seriøse som han som no uttaler seg. Trengst det litt historisk oppdatering, overlet vi i hovudsak til Ap-kvinnene å ta seg av det. Men vi tillet oss likevel å nemna at eit utval oppnemnt av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat midt på 1980-talet, med Grete Knudsen som leiar, kom fram til at «Kortere daglig normalarbeidstid – 6-timers dagen er et viktig mål. Dette vil gjøre det mulig å dele på lønnet og ulønnet arbeid.» Uvalet hadde i oppdrag å komma fram til eit program for «større rettferdighet mellom kvinners og menns mulighet til pensjon gjennom Folketrygden». Eitt av tiltaka dei gjekk inn for, var: «Arbeide for gradvis innføring av 6-timers dagen i løpet av 1980–1990-åra». (Kvinner og pensjon. Forslag til innstilling kvinner, pensjon og folketrygden. Mars 1986. Opptrykk juni 1986.)

Grande ser ut til å vera oppteken av at det er særleg i visse tunge kvinnerike yrke at sekstimarsdagen kan vera spesielt viktig. Det har han heilt rett i. Kvinner i helse- og omsorgssektoren er av dei som i størst monn har fått kjenna på kroppen at 8- el 7,5-timarsdagen er for lang, og somme har valt meir eller mindre «frivillig» deltid for å få livet til å henga i hop. Innafor desse yrka er det også gjort så mange vellykka forsøk med sekstimarsdag – blant heimehjelparar, reinhaldarar, i barnehage og på sjukeheim – at det skulle vera all grunn til å «køyra på» og gjera alvor av sekstimarsdagen for alle. Det trengst det ikkje mange fleire forsøk for å finna ut om sekstimarsdagen er bra for arbeidstakarar av ulike slag. Men sjølvsagt er det viktig å prøva ut korleis sekstimarsdagen best kan organiserast på ulike arbeidsplassar, særleg der ein har skift- eller turnusarbeid. I så måte er Tine på Heimdal, Trondheim, eit strålande eksempel på korleis godt samarbeid mellom leiing og tilsette/tillitsvalde kan gi ei god gjennomføring av sekstimarsdagen for alle. På Tine har dei no hatt sekstimarsdag som ei varig ordning i meir enn ti år.

Vi er spente på kva denne erkjenninga og erfaringa med kven som «treng sekstimarsdagen mest» skal få for konsekvensar i Ap sitt utvalsarbeid. Heldigvis har Grande sagt tydeleg at dei som skal ha sekstimarsdag, skal ha full lønnskompensasjon. Men likevel blir vi litt urolege når vi les at «Aps arbeidslivsutvalg mener partiet må vurdere å innføre seks timers arbeidsdag med full lønn i enkelte sektorer og yrker», slik det blir referert av Fagbladet.no.

Forsøk er gjort nettopp i ein del av dei yrka Grande nemner. Men når det kjem til å innføra sekstimarsdagen som ei varig ordning, kan det ikkje avgrensast på same vis. Vi håpar at Grande og utvalet hans er klar over at det er seks timars normalarbeidsdag – slik utvalet av Ap-kvinner sa i 1986 – som trengst om det skal bli ei ordning som tener alle arbeidstakarar. Det vil seia sekstimarsdag både i dei yrka som er spesielt tunge og krevjande og i alle andre yrke. Vi vil i utgangspunktet vera varsame med å skilja mellom «tunge og krevjande» yrke og «andre». Krava til arbeidstakarane aukar i alle yrke, somme stader er det dei tunge løfta, andre stader det psykiske presset, for ikkje å snakka om dei som opplever både fysisk og psykisk stress på ein gong.

Normalarbeidsdagen er eit grunnleggjande prinsipp for lengda på den arbeidsdagen som gir full lønn, og for når på døgnet det skal vera normalt å arbeida – uavhengig av yrke og bransje. Særordningar for skift- og turnusarbeid står ikkje i motsetnad til ein felles normalarbeidsdag. Tvert om, ein normalarbeidsdag gjer det mogleg å forhandla seg fram til unnatak som tener arbeidstakarane.

Til no har det sett ut som om ulike delar av fagrørsla har svært ulike ønske om lengda på arbeidsdagen. Det største og mest kvinnerike forbundet i LO, Fagforbundet, har gått lengst i å fremja mål om sekstimardag, medan eit anna forbund, med langt færre medlemmer, Fellesforbundet, har meint at dei ikkje vil ha ei slik arbeidstidsforkorting. No kan ein utanforståande undrast på at arbeidsfolk seier nei takk til kortare arbeidstid og meir fritid. Kampen for å redusera den delen av døgnet ein må selja arbeidskrafta si, har alltid vore ei grunnleggjande sak for fagrørsla. For 100 år sia, da åttetimarsdagen vart innført for store delar av arbeidstakarane, var det somme som med ein gong tenkte framover til nye arbeidstidsforkortingar.

Vi trur ei av dei store utfordringane i arbeidet for vidare arbeidstidsforkorting vil vera å finna ut kva som ligg i dette som kan sjå ut som ei kjønnsmotseiing i fagrørsla. Sjølv om det er flest kvinner som har kjent på kroppen at åttetimarsdagen er for lang, kvifor skulle ikkje mannfolka ha like stor glede av å forkorta arbeidsdagen, og få meir fri tid – anten dei vil bruka den til å ta omsorg for ungane, liggja på sofaen, spela fotball, driva med politikk eller gå på fisketur? Vi ønskjer Arbeidarpartiet sitt arbeidslivsutval lykke til, og håpar dei kan gjera sitt for å styrkja einskapen mellom kvinner og menn i fagrørsla. Eit krafttak for sekstimarsdagen vil vera ei strålande markering av 100-årsjubileet for åttetimarsdagen.

Skrevet av Manghild Folkvord

Arbeiderpartiets luktesans

Først trykket i Klassekampen.

Dagbladet skriver 9. juli om politikken som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, har ringt Dagbladet for å lekke noen av forslagene han vil legge fram for partiet, forslag som skal gjøre Arbeiderpartiet til et arbeiderparti igjen, som Dagbladet skriver:

«Økt grunnbemanning i mange bransjer og helsefremmende arbeidstidsordninger. Arbeidsgivere må investere i hele, faste stillinger. Spesielt har mange kvinnedominerte yrker en arbeidstid som skader helsa. I enkelte sektorer kan sekstimersdagen eller i det minste redusert arbeidstid være en løsning for å få flere inn i arbeidslivet og gi flere mulighet til å jobbe lenger, sier han. [ …] Arild Grande kan ikke utelukke at Ap framover kan begynne å sniffe på sekstimersdagen som et seriøst politisk alternativ.»

Dette høres lovende ut, men i forhold til Arbeiderpartiets holdning til sekstimersdagen i 1980-åra, er det nærmest å gå baklengs inn i framtida, for partiet har gjort mye mer enn å «sniffe» på sekstimersdagen som «et seriøst politisk alternativ».

I 1982 ga Tiden Norsk Forlag ut et hefte redigert av Tone Bratteli Jamholt, Kristin Moksnes og Britt Schultz med tittelen: «På dagsorden: 6-timersdagen». Den ligger skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Her er det mye inspirasjon å hente fra ledende Arbeiderpartipolitikere på den tida, og de snakker ikke om «enkelte sektorer», men en sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle lønnstakere.

Jamholt og Moksnes skriver i sin innledningsartikkel: «Vi ser en tendens til oppdeling i A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Vi frykter en utvikling der kvinnenes lønnede arbeidsdag normeres ned til fire–fem timer. Ingen kan leve av en slik jobb. Dermed undergraves en av de viktigste forutsetningene mellom kjønnene: Økonomisk uavhengighet.»

De skriver videre: «Arbeiderbevegelsen må ta sin del av skylda for at det er slik. Deltidsarbeidet, denne ukontrollerte arbeidstidsforkorting, har ukritisk blitt støttet av arbeiderbevegelsen. Først i de siste åra har noen kritiske røster latt seg høre.»

Og: «Hvis man (menn) i fagbevegelsen mener noe med likestilling og solidaritet med sine kvinnelige arbeidskamerater, setter de 6-timersdagen på dagsorden nå. Ved siden av rett til lønnet arbeid, er kravet om seks timers normalarbeidsdag det viktigste kvinnekrav i dag.»

«I heftet fra 1982 snakker de ikke om ‘enkelte sektorer’.»

Dette ble altså skrevet i 1982! På 1970 og -80-tallet sto kravet om sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon svært sterkt. Unge kvinner, som gikk ut i arbeidslivet på den tida, krevde at det skulle organiseres slik at det var mulig å ha fulltidsjobb og forsørge seg selv samtidig som vi hadde tid og overskudd til et familieliv sammen med mann og barn.

I 1987 fikk mange en halv time kortere daglig arbeidstid. Den ordinære arbeidstiden for dagarbeid skulle ikke overstige 37,5 timer per uke, men den ble ikke lovfestet, og må fremdeles tas med i tariffavtaler. Mange kvinner så dette som et første skritt på vei til sekstimersdagen. Men menn i fagbevegelsen presset på for lengre ferie og vi fikk etter hvert fem ukers ferie isteden.

Kvinner, i yrker der det var umulig med fleksibilitet, ble tvunget til å ta deltid når de fikk barn. I dag jobber 42.2 prosent av norske kvinner, som er i arbeid, deltid. I de andre nordiske landene er andelen deltid lavere.

Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, Sigbjørn Johnsen, skrev også en artikkel i heftet under overskriften Strategi for samfunnsendring:

«Samfunnet blir ikke automatisk bedre om vi forkorter arbeidsdagen. Mannsrollen endres heller ikke automatisk. Kortere arbeidsdag er ikke målet, men et middel i en kamp der drivkraften er kravet om et endret samfunn. Forutsetningen er politisk helhetstenkning og en aktiv politikk på en rekke områder.»

I dagens situasjon trenger vi virkelig en strategi for samfunnsendring. Hvordan skal vi organisere arbeidslivet i framtida? Hva gjør vi for å hindre ukontrollert automatisering som kan gjøre tusenvis av menn og kvinner arbeidsløse, og noen få (flest menn) enda rikere enn i dag?

I sommer har vi fått en liten smakebit på hva klimaendringene kan føre til. Hvordan skal vi sikre en menneskeverdig tilværelse som tar vare på folks behov og miljøets begrensninger?

Sekstimersdagen kan ikke løse alle disse problemene, men den kan være et middel i kampen for et mer likestilt, fremtidsrettet, menneskeverdig og miljøvennlig samfunn.

Neste år er det 100 år siden åttetimersdagen ble lovfestet. La oss feire hundreårsjubileet i 2019 med å lovfeste sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, som et skritt på veien til et endret menneskevennlig og miljøvennlig samfunn.

Skrevet av