Kvifor så tolmodige, MDG?

Først trykket i Dagsavisen 15 oktober 2018

Vi som ventar på sekstimarsdagen er lette å gleda. Litt som «vesle lerka» som trur på vår med ein einaste gong når ho ser «ein tuvetopp fri for snjo». Derfor var vi klare til å jubla da MDG tok fram sekstimarsdagen i samband med opninga av Stortinget. Men kanskje må vi venta litt med den store jubelen og eventuell sjampanje?

MDG tar ikkje til orde for ei rask innføring av arbeidstidsforkortinga. Partiet vil foreslå på Stortinget at det «nedsettes et arbeidstidsutvalg for å utrede grunnlaget for en gradvis reduksjon i dagens arbeidstid». Arbeidstidsreforma skal utviklast i samarbeid med partane i arbeidslivet «over en lengre tidsperiode» på 10 til 20 år. Der stansa jubelen hos oss.

Kor mange og lange utgreiingar trengst det om dette temaet? For vel 30 år sia var det eit offentleg utval som greidde ut ulike former for arbeidstidsforkorting, mellom dei seks timars arbeidsdag. I NOU 1987 : 9B kan ein lesa at sekstimarsdagen vart vurdert som det mest effektive tiltaket for å jamna ut lønnsgapet mellom kvinner og menn. Dette i tillegg til alle dei gode argumenta MDG løftar fram: eit meir inkluderande arbeidsliv, kvardagar med mindre stress og press, og bra for miljøet fordi det vil redusere folks materielle forbruk. Forslaget er også bra for kvinner, dei som arbeider ufrivillig deltid vil lettare kunna arbeida full tid, og med det bli meir økonomisk sjølvstendige.

Kva er det som skal greiast ut? Mange forsøk har vore gjennomført, Tine sitt ostelager på Heimdal innførte sekstimarsdag som fast ordning for meir enn ti år sia. Dei har til og med halde oppe same produksjon utan fleire tilsette. Slik effekt kan ein ikkje venta alle stader, det har å gjera med kva type arbeid det er. Der den menneskelege faktoren er avgjerande, vil det oftast vera lite rom for vidare effektivisering. Men somme stader kan organiseringa av arbeidet endrast (NB! i samråd med dei tilsette!) utan at presset aukar.

Denne taktikken for å gjennomføra sekstimarsdag for alle vart først lansert av tidlegare LO-leiar Gerd Liv Valla: ein halv times forkorting av den daglege arbeidstida i tre tariffoppgjer, altså ta ut noko av veksten i fritid istadenfor pengar. Dette har til no ikkje fått full oppslutnad frå heile fagrørsla, men Mette Nord, leiaren for Fagforbundet, det største og kvinnerikaste forbundet i LO, har argumentert godt for ein slik framgangsmåte. Den første halvtimen etter at åttetimarsdagen vart innført, vart tatt ved tariffoppgjeret i 1986, altstå for meir enn 30 år sia.

No er det 100 år sia åttetimarsdagen vart innført for det store fleirtalet av arbeidarar, og mange meiner at eit vesentleg steg for å gjennomføra sekstimarsdagen kan vera ein verdig måte å markera jubileet på. Da trengst det noko meir kraftfullt enn ei høfleg oppmoding om å setja ned enda eit offentleg utval.

MDG er ikkje åleine på Stortinget om å vera positive til sekstimarsdagen. Raudt og SV har sagt dei er for, til og med Arbeidarpartiet har varsla at dei «snusar» på sekstimarsdagen. Kan det da vera naudsynt å venta på at Høgre og Frp vil setja ned eit utval …? Og kva om dei ikkje vil? Har vi ikkje lov til å venta at dei som er for sekstimarsdagen finn kvarandre og drøftar seriøst kva som kan gjerast – sjølvsagt i samråd med fagrørsla? Trengst det støtte til kommunar eller offentlege institusjonar som vil prøva ut sekstimarsdagen? Er det verksemder som kan ha nytte av å bruka sekstimarsdagen som rekrutteringstiltak, og som treng økonomisk støtte til det? Finst det dråper av oljekapitalen som kan brukast til slike tiltak medan vi ventar på at partane i arbeidslivet blir einige om sekstimarsdag med full lønnskompensasjon for alle?

All ære til MDG og andre som er med på å løfta fram og argumentera for sekstimarsdagen som eit godt og nødvendig framsteg. Men no trengst det handling, og for mykje tolmod er ikkje av det gode.

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

Sekstimersdagen kan være avgjørende for å redde økonomien og omsorgen i Norge.

3 oktober 2017

Foto:   the friends of nature

Når voksne ikke jobber for lange dager …

Av Kari Kristensen, Trondheim

I starten da man diskuterte sekstimersdagen ble det snakket om arbeidere i de tyngste yrkene. Renholdere, omsorgsarbeidere og fabrikkarbeidere. Det er ingen tvil om at målet om sekstimersdag gagner disse. Samtidig kan det også virke som en umulig oppgave å få alle i mindre fysisk krevende jobber til å sympatisere med disse yrkesgruppene.

Men, er det ikke på tide å snakke om hvilket samfunn vi kan få, som vi alle kan få nytte av, om vi begynner å se på mulighetene med en sekstimersdag?

Omsorg og dugnad

Veldig mange av oss snakker om tidsklemma. Hvor ble det av omsorgen? Dugnaden i nabolaget? Og ikke minst, kultur- og idrettsarrangementer skapt av folket på laginnsats, fremfor arrangementer som glinser av logoene til DNB, Det Norske Oljeselskab, Sparebank1 og Red Bull?

Flere av oss kan ta oss tid til å være oppmannen på fotballaget. Hun som vasker hockeydraktene til åtteåringene på Astor. De som tråkker opp løyper i Bymarka. Han som smører ekstra niste til ungene på Skandia-cup. Hun som fikser orienteringsposter og han som lærer ungene å breakdance på Buran på ettermiddagen.

Hjem før det blir mørkt

Ungene kan dra hjem fra skole og SFO før det blir mørkt. Vi kan spise middag som vi rekker å lage selv før Midtnytt starter, i stedet for å bestille ferdigmat til Dagsrevyen. Vi kan ta oss tida til å sykle til og fra jobb. Eller kanskje gå. Bruke den ekstra halvtimen det tar å gå innom barnehagen til en tur der vi snakker med ungene våre.

Hverken markedet, staten eller arbeidslivet fungerer uten reproduksjon og omsorg. Likevel er dette et arbeid som kvinner gjør gratis, og som ikke verdsettes i det kapitalistiske systemet.

Noen løser tidsklemma ved å jobbe deltid og slik sett ta regningen i form av påføring av skyld og skam for å ikke jobbe nok, lavere lønn, status og pensjonspoeng. Andre familier benytter seg av fattigere kvinner til å gjøre husarbeidet.

Samfunnets ansvar

Rundt førti prosent av norske kvinner jobber deltid, og mange kvinner er i midlertidig jobb. Det har vært nedgang i antall fødsler i syv år på rad i Norge. Mye av dette skyldes usikkerhet, og gjerne midlertidighet i arbeidslivet. Hvem tør å få barn når de ikke har fast jobb? Sekstimersdagen løser mye av deltidsfloka og kan også redusere antall midlertidige stillinger.

Men, kvinner skal heller ikke bære skylda over omsorgskrisa. Det er samfunnet i sin helhet som må ta ansvar og se på reduksjon av arbeidstid – for alle.

Arbeid til flere

«Umusikalsk og urealistisk» sier Spekters Anne Kari Bratten. Hun bruker de samme argumentene som ble brukt av motstanderne av åttetimersdagen om at vi er avhengige av økonomisk vekst, og at vi derfor ikke kan ta oss råd til sekstimersdag. Ja, kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst. Nå er ikke jeg tilhenger av stadig økonomisk vekst fordi jeg er sosialist og opptatt av miljøet. Men, sekstimersdagen kan skape økonomisk vekst, fordi den kan få ned arbeidsledigheten grundig. For ikke å snakke om de som blir uføre for tidlig, fordi de jobber for hardt og lenge i de tyngste yrkene. De blir dermed en ressurs i stedet for å ende som en utgift for staten. Konsekvensene av å ikke velge sekstimersdag, kan faktisk bety økonomisk nedgang. Som Fagforbundets Mette Nord påpeker i Fri Fagbevegelse:

«Pensjonsreformen forutsetter at alle må jobbe lenger før vi tar ut pensjon. Vi ser en bekymringsfull utvikling av at ansatte i yrker med særaldersgrense på grunn av belastninger i jobben, i økende grad blir uføretrygdet.»

Brems profitten og stresset

Man kan heller ikke tvinge et utslitt maskineri til å jobbe lengre. Da har vi rett og slett et regnestykke som ikke går opp. Da er det viktigere å lytte til fagbevegelsen som vet hvordan ting kan organiseres slik at vi alle kan holde ut til en senere pensjonsalder.

Dette er ikke noe vi burde snakke om å «ta oss råd til» mer. Det handler om at samfunnet vårt, maskineriet i oss, snart ikke har tid eller råd til annet.. Det går an å bremse maskineriet, profitten og stresset. Angsten over å aldri ha tid nok. For å inkludere flere inn i det felles arbeidslivet, og for å få mer tid til deg og meg og oss. Fordi fellesskap fungerer.

Artikkelen har stått i Adresseavisa

Invitasjon til sekstimars-dugnad

Dette innlegget sto litt forkorta i Dagens Nyheter 8.9 2017. Det er ein kommentar til eit intervju med Rasmus Hansson frå MDG som sto 2.9, og som er referert nedanfor her. 

I DN 2.9. leverer Rasmus Hansson (MDG) mange strålande argument for å redusera arbeidstida til 30 timar, dette er noko partiet gjerne vil fremja i ein forhandlingssituasjon: «…  mer fritid fremfor økt kjøpekraft», «flere med i arbeidslivet» – jorda tåler ikkje ein grenselaus økonomisk vekst.

Hansson utfordrar Arbeidarpartiet. Sørgjeleg at Ap-representanten Wickholm meiner debatten om sekstimarsdagen er ei «avsporing fra de viktigste spørsmålene». Historia vil visa kven som står for avsporinga.

Heldigvis finst det andre gode krefter. Fagforbundet, det største og mest kvinnerike forbundet i LO, har oppskrifta: ein halvtimes forkorting av normalarbeidsdagen i tre tariffoppgjer. Andre LO-forbund er med. Av partia som stiller til stortingsval har både Raudt og SV sekstimarsdagen høgt oppe på sine program.

Vi håpar MDG vil sjå nærare etter kven fleire som kan bli med på sekstimars-dugnaden, og gir nokre gode råd med på vegen:

  • Gå ikkje åleine! Sats på samarbeid med dei beste kreftene i kvinnerørsla, fagrørsla og i andre parti!
  • Gløym den fleksibiliteten arbeidsgivarane ønskar seg for å kunne utnytta arbeidskrafta til alle tider på døgnet!
  • Lytt til kva røynde kvinneaktivistar og fagforeiningsfolk har å seia om kva normalarbeidsdagen betyr!
  • Arbeidstidskommisjon? Drøft med potensielle samarbeidspartnarar om det er ein snarveg eller ein omveg!
  • Gløym ikkje sekstimarsdagen når valkampen er over!

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

MDG vil presse på for 30 timers arbeidsuke

6 september 2017

Den 1. september ble MDG-leder Rasmus Hansson intervjua i Dagens Næringsliv av Åsne Haugli. I følge avisen sier han at MDG vil starte arbeidet for 30-timersuke etter valget.

Hansson sier at MDGs mål er at den fremtidige produktivitetsveksten skal tas ut gjennom mer fritid, framfor økt kjøpekraft, og at arbeid skal deles mellom dem som har og ikke har.

Partiet vil kreve at det nedsettes en arbeidstidskommisjon med representanter fra partene og stortingspartiene. Kommisjonen skal ha som oppdrag å utrede overgang til kortere arbeidstid. Partiet vil ha forsøk i flere ulike bransjer.

Hansson sier at en arbeidstidsforkorting må skje gradvis og at folk må beholde kjøpekrafta.

Partiet mener det må være stor fleksibilitet i hvordan arbeidstidsreduksjonen tas ut. Det skal være mulig å velge om en vil ha kortere arbeidstid, eller noe kortere arbeidstid kombinert med mer ferie.

MDG-lederen mener arbeidstiden i større grad enn i dag må avtales gjennom tariffavtaler og individuelle avtaler på arbeidsplassene, og at loven må åpne for fleksibilitet.

Hansson sier at Støre svikter arbeiderbevegelsen med en gammeldags arbeidslivspolitikk.

Arbeiderpartiet sier de vil ha «mer og mer arbeid, for å produsere mer og mer forbruk, for å betale for en stadig mer misforstått versjon av velferd. Dette er et bevisstløst mål for nordmenns fremtid og velferd. Vi får ikke bedre velferd med en sånn modell, og jorden tåler det ikke. Vi vil at folk skal ha mer tid til hverandre, nok ressurser til en høy levestandard, og flere med i arbeidslivet.»

Hansson mener Arbeiderpariet burde alliere seg med den moderne delen av arbeidslivet. På direkte spørsmål fra journalisten, sier han at det kan konkretiseres med å være mer på parti med Fagforbundet enn med Felleforbundet.

Aksjonskomiteen for sekstimersdagen 06.09.17 Jorun Gulbrandsen

Folk er ikke bare et stykke arbeidskraft

5 juni 2016

Høringssvar til NOU 2016: 1 Arbeidstidsutvalgets innstilling fra Aksjonskomiteen for sekstimersdagen

Arbeidstidutvalgets medlemmer avslører at de ikke har tatt klimaproblemet inn over seg. De stiller ikke spørsmål ved det stadige kravet fra arbeidsgiverne om økt produktivitet, om økt produksjon, om å bruke arbeidskrafta enda flere timer i døgnet, (omtalt med det positive ordet fleksibilitet, mens rovdrift ofte vil være et bedre ord), tvert imot vil de ha ei arbeidstid som svarer på globalisering og konkurranse fra lavkostland, som de sier. De tar arbeidsgivernes perspektiv og ønsker å svekke fagforeningenes innflytelse, og alt fortsetter sin skeive gang.

Det er å gå baklengs inn i framtida. Hvis utvalget hadde tatt inn over seg at jordkloden ikke tåler å ha «kapitalen skal vokse» som fortsatt mål for menneskenes liv på jorda, kunne de ha tatt et helt annet perspektiv. De kunne ha sagt: Produktiviteten har økt voldsomt i flere tiår. Det er ingen grunn til at arbeidsdagen skal være så lang, – seks timer holder lenge. De kunne sagt: Menneskene har muligheter til å ha et allsidig liv og bli lykkeligere, ikke bare jobbe og reise til og fra. Kortere normalarbeidsdag vil være godt for folkehelsa. De kunne ha slått et slag for likestilling: Kvinner skal ha rett til å være økonomisk sjølstendige og ha full jobb og full lønn. Med en seks timers dag, ville langt flere kvinner fått nettopp dette.

Det kom en utredning (NOU) om arbeidstidsforkorting i 1986. Den undersøkte kva folk mente om ulike måter å forkorte arbeidstid på, om folk ville ha mer ferie, lavere pensjonsalder eller kortere normalarbeidsdag. Den kom til at særlig kvinner med mindreårige barn satte sekstimersdagen som det beste alternativet. Hva har denne kommisjonen undersøkt?

Folk er ikke bare et stykke arbeidskraft. Det følger faktisk et menneske med.

Aksjonskomiteen for sekstimersdagen

Jorun Gulbrandsen