tirsdag 3. oktober 2017

Sekstimersdagen kan være avgjørende for å redde økonomien og omsorgen i Norge.



Av Kari Kristensen, Trondheim

I starten da man diskuterte sekstimersdagen ble det snakket om arbeidere i de tyngste yrkene. Renholdere, omsorgsarbeidere og fabrikkarbeidere. Det er ingen tvil om at målet om sekstimersdag gagner disse. Samtidig kan det også virke som en umulig oppgave å få alle i mindre fysisk krevende jobber til å sympatisere med disse yrkesgruppene.
Men, er det ikke på tide å snakke om hvilket samfunn vi kan få, som vi alle kan få nytte av, om vi begynner å se på mulighetene med en sekstimersdag?

Omsorg og dugnad

Veldig mange av oss snakker om tidsklemma. Hvor ble det av omsorgen? Dugnaden i nabolaget? Og ikke minst, kultur- og idrettsarrangementer skapt av folket på laginnsats, fremfor arrangementer som glinser av logoene til DNB, Det Norske Oljeselskab, Sparebank1 og Red Bull?
Flere av oss kan ta oss tid til å være oppmannen på fotballaget. Hun som vasker hockeydraktene til åtteåringene på Astor. De som tråkker opp løyper i Bymarka. Han som smører ekstra niste til ungene på Skandia-cup. Hun som fikser orienteringsposter og han som lærer ungene å breakdance på Buran på ettermiddagen. 

Hjem før det blir mørkt

Ungene kan dra hjem fra skole og SFO før det blir mørkt. Vi kan spise middag som vi rekker å lage selv før Midtnytt starter, i stedet for å bestille ferdigmat til Dagsrevyen. Vi kan ta oss tida til å sykle til og fra jobb. Eller kanskje gå. Bruke den ekstra halvtimen det tar å gå innom barnehagen til en tur der vi snakker med ungene våre.
Hverken markedet, staten eller arbeidslivet fungerer uten reproduksjon og omsorg. Likevel er dette et arbeid som kvinner gjør gratis, og som ikke verdsettes i det kapitalistiske systemet.
Noen løser tidsklemma ved å jobbe deltid og slik sett ta regningen i form av påføring av skyld og skam for å ikke jobbe nok, lavere lønn, status og pensjonspoeng. Andre familier benytter seg av fattigere kvinner til å gjøre husarbeidet.

Samfunnets ansvar

Rundt førti prosent av norske kvinner jobber deltid, og mange kvinner er i midlertidig jobb. Det har vært nedgang i antall fødsler i syv år på rad i Norge. Mye av dette skyldes usikkerhet, og gjerne midlertidighet i arbeidslivet. Hvem tør å få barn når de ikke har fast jobb? Sekstimersdagen løser mye av deltidsfloka og kan også redusere antall midlertidige stillinger.
Men, kvinner skal heller ikke bære skylda over omsorgskrisa. Det er samfunnet i sin helhet som må ta ansvar og se på reduksjon av arbeidstid – for alle. 

Arbeid til flere

 «Umusikalsk og urealistisk» sier Spekters Anne Kari Bratten. Hun bruker de samme argumentene som ble brukt av motstanderne av åttetimersdagen om at vi er avhengige av økonomisk vekst, og at vi derfor ikke kan ta oss råd til sekstimersdag. Ja, kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst. Nå er ikke jeg tilhenger av stadig økonomisk vekst fordi jeg er sosialist og opptatt av miljøet. Men, sekstimersdagen kan skape økonomisk vekst, fordi den kan få ned arbeidsledigheten grundig. For ikke å snakke om de som blir uføre for tidlig, fordi de jobber for hardt og lenge i de tyngste yrkene. De blir dermed en ressurs i stedet for å ende som en utgift for staten. Konsekvensene av å ikke velge sekstimersdag, kan faktisk bety økonomisk nedgang. Som Fagforbundets Mette Nord påpeker i Fri Fagbevegelse:
 
«Pensjonsreformen forutsetter at alle må jobbe lenger før vi tar ut pensjon. Vi ser en bekymringsfull utvikling av at ansatte i yrker med særaldersgrense på grunn av belastninger i jobben, i økende grad blir uføretrygdet.» 

Brems profitten og stresset

Man kan heller ikke tvinge et utslitt maskineri til å jobbe lengre. Da har vi rett og slett et regnestykke som ikke går opp. Da er det viktigere å lytte til fagbevegelsen som vet hvordan ting kan organiseres slik at vi alle kan holde ut til en senere pensjonsalder.
Dette er ikke noe vi burde snakke om å «ta oss råd til» mer. Det handler om at samfunnet vårt, maskineriet i oss, snart ikke har tid eller råd til annet.. Det går an å bremse maskineriet, profitten og stresset. Angsten over å aldri ha tid nok. For å inkludere flere inn i det felles arbeidslivet, og for å få mer tid til deg og meg og oss. Fordi fellesskap fungerer.
                                                                                              Artikkelen har stått i Adresseavisa

fredag 22. september 2017

2018: Åttetimarsdagen 100 år! Sekstimarsdagen – når?



2018: Åttetimarsdagen 100 år!
Sekstimarsdagen – når?
             
                                  
Kvifor er eit sånt 100-årsjubileum verd å feira?

1.      100 år med åttetimarsdag er eit godt utgangspunkt for å gjennomføra den neste store velferdsreforma – seks timars normalarbeidsdag – gjennom dei kommande tariffoppgjera.
2.      Kva kan vi læra av historia? Skal vi «ta sekstimarsdagen» slik dei tok åttetimarsdagen i 1918?

Tilbakeblikk – 1918:

«Den 2.mai blev ogsaa en merkedag. Arbeiderne lystret ikke længer arbeidsgivernes ordrer men arbeidet bare 8 timer. Fabrikfløytens monotone lyde hørtes bare paa samme tid som før, men blev fuldstendig ignorert av arbeiderne. De bestemte selv naar arbeidet skulde begynde og hvorledes arbeidsdagen skulde inddeles. Bedriften her har ikke gjort noget nævneværdig for at motsætte sig arbeidernes vilje.»
Slik starta rapporten frå Glomfjord 10. mai 1918 i avisa Ny Tid, den gongen ei radikal arbeidaravis som kom ut i Trondheim.

2. mai 1918 vart ein merkedag i kampen for åttetimarsdagen. Våren 1918 gjekk oppmodinga ut frå arbeidarråda som på den tida fanst på mange industriarbeidsplassar: Dersom åttetimarsdagen ikkje er på plass innan 1. mai, tar vi den frå og med 2. mai. (Meir om noko av det som skjedde: http://marxisme.no/arbeiderne-lystret-ikke-laenger/)

Heilt sia 1889 hadde åttetimarsdagen vore ei felles kampsak for den internasjonale fagrørsla, målet var «8 timer arbeid – 8 timer hvile – 8 timer frihet», eit lokkande mål for den mannlege delen av arbeidarklassa. – Kva som skulle til for å gi kvinnene «8 timer frihet», var ikkje tema den gongen.

2. mai 1918 var det mange industriarbeidarar som gjorde som arbeidarane i Glomfjord. Men ikkje alle arbeidsgivarane var like medgjerlege. Dei omfattande aksjonane gjorde at LO måtte støtta kravet om ei rask løysing av arbeidstidsforkortinga. Ei mellombels lov vart vedtatt i Stortinget 14. august 1918, og ei permanent lovendring som avgrensa normalarbeidsdagen til åtte timar vart vedtatt på nyåret i 1919.

Eit viktig mål var nådd for fleirtalet av industriarbeidarane. Lovendringa i Fabrikktilsynslova (seinare arbeidsmiljølova) gjaldt den gongen for handverks- og industriverksemder med minst fem tilsette. Bygningsarbeidarar, tømrarar, murarar, losse- og lastearbeidarar, mange av dei som hadde det aller tyngste arbeidet, var ikkje omfatta av fabrikktilsynslova. Og mange kvinnerike yrke, slik som varehandel og kontor, hushjelp og sjukepleie, måtte enno venta lenge på å få åttetimarsdag.
Aksjonane 2. mai 1918 sikra ikkje åttetimarsdagen for alle arbeidstakarar, men dei var så viktige for det som skulle komma, at dei fortener ei verdig jubileumsfeiring.

Kven kan markera 100 års-jubileet for åttetimarsdagen lokalt?

Lokale LO-avdelingar, fagforeiningar, klubbar vil vera naturlege initiativtakarar, arrangementa kan vera store, små, mindre eller større. Mange stader finst historielag, bibliotek, kvinneorganisasjonar som kan samarbeida om ulike arrangement eller markeringar.

Kva kan gjerast for å markera 100-årsjubileumet?

Ulike former for møte/seminar/konferansar der ein tar fram forteljinga om kva som skjedde på dei ulike stadene – i Odda, Glomfjord, Trondheim, Sarpsborg, Larvik, Oslo og alle dei andre stadene der det var aksjonar ved ei eller fleire bedrifter. Kanskje finst det etterkommarar etter dei som stod i spissen den gongen, som kan fortelja noko?
Tema ein kan ta opp i tillegg til den lokale historia om kva som faktisk skjedd 2. mai 1918:

Kva har skjedd med produktiviteten dei siste 100 åra, korleis arbeidarane har vore med på å auka fortenesta for arbeidsgivarane meir enn dei har fått att i lønnsauke og/eller fritid.

Kva er status i dag? Kvifor er ei vidare arbeidstidsforkorting viktig – av omsyn til
klima/miljø, likestilling i heim og samfunn, deling av arbeid for å dempa arbeidsløysa, eit
meir inkluderande arbeidsliv?
      
Erfaringar med sekstimarsdag der det er prøvd/innført.
   
Korleis kan vidare arbeidstidsforkorting gjennomførast ved å krevja ein halv times kortare normalarbeidsdag i kvart av dei tre kommande tariffoppgjera?
      
Somme stader kan det finnast materiale til å laga utstillingar – fagforeiningsfaner, avisutklipp frå 1918. (Digitale avisarkiv/bibliotek vil gi god hjelp!)
     
La 2. mai bli den nye merkedagen i kampen for sekstimarsdagen. Lag «ta sekstimarsdagen»-aksjonar med markeringar for eksempel kl 14 el kl 15. «No ville du ha fri dersom arbeidsdagen var seks timar …» 

Der engasjementet er stort nok, kan det vera mogeleg å gjennomføra ein politisk streik i ein og ein halv time for å ta sekstimarsdagen.
 
  
Aksjonskomiteen for sekstimersdagen                                                     23. september 2017

fredag 8. september 2017

Invitasjon til sekstimars-dugnad­­­



Dette innlegget sto litt forkorta i Dagens Nyheter 8.9 2017. Det er ein kommentar til eit intervju med Rasmus Hansson frå MDG som sto 2.9, og som er referert nedanfor her. 


I DN 2.9. leverer Rasmus Hansson (MDG) mange strålande argument for å redusera arbeidstida til 30 timar, dette er noko partiet gjerne vil fremja i ein forhandlingssituasjon: «…  mer fritid fremfor økt kjøpekraft», «flere med i arbeidslivet» - jorda tåler ikkje ein grenselaus økonomisk vekst.

Hansson utfordrar Arbeidarpartiet. Sørgjeleg at Ap-representanten Wickholm meiner debatten om sekstimarsdagen er ei «avsporing fra de viktigste spørsmålene». Historia vil visa kven som står for avsporinga.

Heldigvis finst det andre gode krefter. Fagforbundet, det største og mest kvinnerike forbundet i LO, har oppskrifta: ein halvtimes forkorting av normalarbeidsdagen i tre tariffoppgjer. Andre LO-forbund er med. Av partia som stiller til stortingsval har både Raudt og SV sekstimarsdagen høgt oppe på sine program.

Vi håpar MDG vil sjå nærare etter kven fleire som kan bli med på sekstimars-dugnaden, og gir nokre gode råd med på vegen:

·         Gå ikkje åleine! Sats på samarbeid med dei beste kreftene i kvinnerørsla, fagrørsla og i andre parti!

·         Gløym den fleksibiliteten arbeidsgivarane ønskar seg for å kunne utnytta arbeidskrafta til alle  tider på døgnet!

·         Lytt til kva røynde kvinneaktivistar og fagforeiningsfolk har å seia om kva normalarbeidsdagen betyr!

·         Arbeidstidskommisjon? Drøft med potensielle samarbeidspartnarar om det er ein snarveg eller ein omveg! 

·         Gløym ikkje sekstimarsdagen når valkampen er over!



Magnhild Folkvord,
Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

onsdag 6. september 2017

MDG vil presse på for 30 timers arbeidsuke



Den 1. september ble MDG-leder Rasmus Hansson intervjua i Dagens Næringsliv av Åsne Haugli. I følge avisen sier han at MDG vil starte arbeidet for 30-timersuke etter valget.

Hansson sier at MDGs mål er at den fremtidige produktivitetsveksten skal tas ut gjennom mer fritid, framfor økt kjøpekraft, og at arbeid skal deles mellom dem som har og ikke har. 

Partiet vil kreve at det nedsettes en arbeidstidskommisjon med representanter fra partene og stortingspartiene. Kommisjonen skal ha som oppdrag å utrede overgang til kortere arbeidstid. Partiet vil ha forsøk i flere ulike bransjer.

Hansson sier at en arbeidstidsforkorting må skje gradvis og at folk må beholde kjøpekrafta. 

Partiet mener det må være stor fleksibilitet i hvordan arbeidstidsreduksjonen tas ut. Det skal være mulig å velge om en vil ha kortere arbeidstid, eller noe kortere arbeidstid kombinert med mer ferie. 

MDG-lederen mener arbeidstiden i større grad enn i dag må avtales gjennom tariffavtaler og individuelle avtaler på arbeidsplassene, og at loven må åpne for fleksibilitet.

Hansson sier at Støre svikter arbeiderbevegelsen med en gammeldags arbeidslivspolitikk. 

Arbeiderpartiet sier de vil ha «mer og mer arbeid, for å produsere mer og mer forbruk, for å betale for en stadig mer misforstått versjon av velferd. Dette er et bevisstløst mål for nordmenns fremtid og velferd. Vi får ikke bedre velferd med en sånn modell, og jorden tåler det ikke. Vi vil at folk skal ha mer tid til hverandre, nok ressurser til en høy levestandard, og flere med i arbeidslivet.»

Hansson mener Arbeiderpariet burde alliere seg med den moderne delen av arbeidslivet. På direkte spørsmål fra journalisten, sier han at det kan konkretiseres med å være mer på parti med Fagforbundet enn med Felleforbundet. 

Aksjonskomiteen for sekstimersdagen 06.09.17 Jorun Gulbrandsen