Forskaren og «livmorfeministane»

Fagbladet • 04. november 2019, 04:11 • Magnhild Folkvord, Aksjonskomiteen For Sekstimarsdagen

«SEKSTIMERSDAGEN er absolutt ikke veien å gå», seier forskar Nina Amble i eit intervju med Fagbladet. Ho meiner fire dagars veke er ei betre løysing for å få meir heiltid og rekruttera til helsesektoren. Dersom ho reknar med ei arbeidstidsforkorting til 30 timars veke, vil det vera tale om fire 7,5 timars dagar i veka for dei som arbeider på dagtid. Utan arbeidstidsforkorting vil dei fire arbeidsdagane i snitt vera på omlag 9,4 timar.

Det er ikkje lett å skjønna Amble si skepsis til sekstimarsdagen. Når ho seier at ho er så «lei de livmorfeministene … [som] kommer som en torpedo fra siden og skal ha sekstimersdag», blir det vanskeleg å følgja med. Er det nokon som vil torpedera kravet om heiltid med krav om sekstimarsdag? I Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen ser vi sekstimarsdag og heiltid som to sider av same sak.

Den arbeidstida som gir full jobb i dag, er for lang for så mange. Vi treng ein arbeidsdag som er til å leva med, også i dei tyngste kvinneyrka. Kvinner som har prøvd sekstimarsdag i ein forsøksperiode har komme til at dersom sekstimarsdagen kunne bli ei varig ordning, ville dei sjå lyst på å stå i full jobb til ordinær pensjonsalder. Men utan det ville dei gå av med førtidspensjon ved første høve.

Amble seier at kampen for heiltid blir bremsa av at det er «kjempevanskelig å få damer til å prøve nye ting». Ein litt underleg påstand, synest vi. Ganske mange kvinner, og også ein del menn, har hatt høve til å prøva sekstimarsdag, altså ein heilt «ny ting», på arbeidsplassane sine. Kanskje var det litt skepsis på førehand, men når forsøksperioden var over, var det stor sorg over at dei måtte tilbake til gammal ordning.

Vi meiner det er svært viktig å få til ordningar som gjer at flest mogeleg kan velja heiltid framfor deltid. Det er også eit viktig føresetnad for at dei fleste kvinner skal kunna bli økonomisk sjølvstendige.

Men det krev at heiltid betyr ein arbeidsdag som er til å leva med, også i dei tyngste kvinnedominerte yrka. Kvifor lagar Amble ein motsetnad mellom sekstimarsdag og 30 timars veke? Dersom det var mogeleg å bli einige om at normalarbeidsdagen er det grunnleggjande i kampen om arbeidstida, kunne vi starta med å redusera arbeidsveka frå 37,5 timar til 30 timar og normalarbeidsdagen frå 7,5 timar til 6 timar. I dag finst det avtalte ordningar for å avvika frå 7,5 timar dagleg der det er særleg gode grunnar for det. Det må det framleis vera når normalarbeidsdagen blir redusert til seks timar.

Når skift og turnus skal organiserast ut frå ein kortare normalarbeidsdag, reknar vi dei som gjer jobben, som dei beste ekspertane til å laga nye, gode ordningar. Vi trur det er ein lettare veg enn Amble si oppskrift som ifølgje intervjuet er å «dytte og dra for å få flere til å jobbe heltid». Fagforbund som representerer ein halv million menneske, der fleirtalet er kvinner, greier iallfall å krevja både rett til heiltid og kortare normalarbeidsdag!

Vil dere forsøke å lage sekstimersdag et sted? Her er mat for tanken!

Etter kommunevalget er det flere representanter i kommunestyrer som arbeider for at kommunen skal lage et prosjekt med sekstimersdag i en institusjon, etat eller arbeidsplass. Aksjonskomiteen for sekstimersdagen har laget en liten veiledning.

Det finnes mange erfaringer om hvordan en kan gå fram. Aksjonskomiteen for sekstimersdagen har samla noen av dem her: Oslo-forsøket (rapport), intervju med Gry Oppsahl, lederen av forsøket, rapport om fem ulike forsøk i Stockhom (Stocholmrapporten), boka Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma? av Folkvord/Wergeland, en artikkel om heltid/deltid og til slutt ei bok som viser at deler av Arbeiderpartiet har vært tilhengere av sekstimersdagen – i 1982. På nettstedet www.sekstimersdagen.no ligger det mange argumenter, innledninger og store og små artikler. Let og finn.

Osloforsøket

Oslo kommune gjennomførte et forsøk med seks timers normalarbeidsdag fra juni 1995 til mars 1997 i et sjukehjem og hjemmetjenesten i en bydel i Oslo. Her er rapporten fra dem som gjennomførte forsøket. Les om  vedtaket, forarbeidet, økonomien, hvordan de ansatte lagde nye skiftordninger, hvordan ledelsen arbeidet, hva de ansatte, de pårørende og ledelsen fortalte om forsøket. Og om hva kommunen sa da de la det ned  etter 22 måneder. Alle som har lyst til å foreslå sekstimersdag et sted i sin kommune, har garantert veldig stor nytte av å lese denne.

Rapport om forsøk med sekstimersdag i seks ulike enheter i Stockholm.

  • «6-timmars arbetsdag med heltidslön i Stockholms stad» (Stockolmsrapporten). En grundig rapport på over 200 sider  (5 MB).

Mange forsøk i Norge:

Tine Heimdal

På Tine Heimdal i Trondheim har de hatt seks timers normalarbeidsdag i en 10-12 år som vanlig ordning, ikke som forsøk.

Løysing for deltidsopprøret

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen sin kommentar til  forbundseliarane i Fagforbundet, Unio og YS, som vil ha eit «deltidsopprør».

AP for snart 40 år sida

En gang i fortida var deler av Arbeiderpartiet sterkt for sekstimersdagen.

Her slutter innlegget «Vil dere forsøke å lage sekstimersdag et sted? Her er mat for tanken!»

_____________________________________________

 

Løysing for deltidsopprøret

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen sin kommentar til  forbundseliarane i Fagforbundet, Unio og YS, som vil ha eit «deltidsopprør». Kommentaren sto i Klassekampen 19. august 2019.

Fagforfundsleiarar i LO, Unio og YS som representerer meir enn 560.000 medlemmer i kvinnedominerte yrke i helse- og omsorgssektoren har ifølgje VG) samla seg til «deltidsopprør»: alle ledige stillingar skal lysast ut som heiltidsstillingar. Eit prisverdig initiativ som fortener kraftfull støtte frå heile fagrørsla.

Deltidshistoria i norsk helsevesen er lang og samansett. Ein gong måtte dei sjukepleiarane som ønskte deltid, gjerne på grunn av omsyn til oppgåver i heimen som ingen mann stod klar til å overta, kjempa hardt for å få lov til å arbeida deltid. I dag bruker arbeidsgivarane urimelege stillingsbrøkar for å utnytta dei tilsette maksimalt. Finst det eit mannsdominert yrke der arbeidsgivarane kunne tillata seg noko tilsvarande?

Meir overskott

Effektivitetskrav og stramme bemanningsnormer har fått lov til å utvikla seg slik at mange tilsette i dei tyngste pleie- og omsorgsyrka ikkje maktar full stilling, løysinga blir «frivillig» deltid. Utprøving av sekstimarsdag både i eldreomsorgen i Oslo på 1990-talet, heimetenesta i Bergen og kommunalt reinhald i Trondheim, dei to siste for om lag ti år sia, viste at med redusert normalarbeidsdag hadde dei tilsette meir overskott både i jobben og på fritida. Dei eldste arbeidstakarane kunne tenkja seg å stå i jobb til ordinær pensjonsalder – dersom dei fekk behalda sekstimarsdagen.

Deltidsopprør utan sekstimarsdag?

I 2012 bestemte bystyret i Trondheim at alle tilsette ved det nye Dragvoll Helse- og Velferdssenter skulle ha sekstimarsdag (30 timars veke), for å redusera bruken av deltid. Men så bestemte formannskapet å droppa sekstimarsdagen – av budsjettomsyn. Sjukeheimen opna utan sekstimarsdag, og deltidsprosenten vart som før. «Vi må ha kommuner som tør å satse og sette seg hårete mål», sa Eli Gunhild By, leiar i Sjukepleiarforbundet, til Klassekampen da sluttrapporten for «heiltidsprosjektet» i Trondheim vart presentert.

Mette Nord, leiar for Fagforbundet, støtta i 2015 sekstimarsdagen med mål om å få den gjennomført gjennom tariffoppgjera fram til 2020-2022, og fekk støtte frå fleire forbundsleiarar. Ein halvtimes forkorting av arbeidsdagen i tre tariffoppgjer er ei vidareføring av forslaget som tidlegare LO-leiar Gerd Liv Valla la fram i 2014.

Korleis bruke krafta?

Korleis vil dei tre fagforeiningsleiarane – Mette Nord, Fagforbunet, Eli Gunhild By, Norsk sykepleierforbund, og Lizzi Ruud Thorkildsen, Delta, no følgja opp kravet om sekstimarsdag i samband med «deltidsopprøret», slik at heiltid kan bli eit realistisk val for flest mogeleg? Til no har ingen av forbunda reist krav om forkorting av normalarbeidsdagen på offensivt vis i tariffoppgjera, og det er ikkje lenge til 2020-2022.

560.000 fagorganiserte representerer ei stor kraft i den norske fagrørsla. Svært mange av dei har kjent på kroppen at 7,5-timarsdagen er for lang. Korleis vil forbundsleiarane bruka denne krafta til å få ein arbeidsdag folk kan leva med, nemleg sekstimarsdagen?

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

Teksten er lagt ut 21.08.19

VG 13.08.19: (https://www.vg.no/nyheter/i/naBEAn/kvinne-opproer-mot-deltid

Jernarbeidarane og «den største retfærdighet»

Gullparola 1. mai 2019. Foto: GAD

Jernarbeidarane og «den største retfærdighet»

«Kva vil vera «den største retfærdighet» i våre dagar – om ikkje råderett over ein litt større del av døgnet for både jernarbeidarar og andre?  Er det ikkje på tide å krevja meir tid til å leva?»

Sitatet er slutten på en tekst av Magnhild Folkvord/Aksjonskomiteen for sekstimersdagen som sto på trykk i Dagsavisen 2. mai 2019. Les hele:

Dei som ikkje rakk å feira 100-årsjubileet for 8-timarsdagen i fjor, har sjansen til å gjera det i år, til dømes akkurat i dag.

2. mai 1919 tredde den nye tariffavtalen for jernarbeidarane, Jernoverenskomsten, i kraft, 8-timarsdagen var på plass for 20.000 organiserte jernarbeidarar. «… dessuten snylter 6-7000 uorganiserte arbeidere sig til den samme fordel», skreiv avisa «1ste Mai» 29.4. 1919. Avisa slo fast at arbeidarane sigra her – «som de vil seire altid efter kortere eller længere tids forløp, fordi deres krav bunder i den største retfærdighet».

Overeinskomstar for andre grupper arbeidarar kom i rask rekkefølgje dei følgjande månadene, og somme hadde fått sin 8-timarsdag alt før jernarbeidarane. Ved sjokoladefabrikkane Freia og Bergene var ny tariff med 8-timarsdag ferdigforhandla, og pølsemakarane både i Kristiania og ein del andre byar hadde også fått 8-timarsdag frå 1. mai.

Kanskje var det ein og annan av dei som gjekk til sin første 8-timarsdag 2. mai 1919 som sende ein takksam tanke til dei som hadde «tatt 8-timarsdagen» ved direkte aksjon akkurat eitt år tidlegare? Ulike stader i landet hadde arbeidarar følgt parolen frå arbeidarrådskonferansen våren 1918: «Har vi ikkje fått 8-timarsdagen innan 1. mai, tar vi den 2. mai!» Somme, til dømes arbeidarane ved Thune Mekaniske Verksted i Kristiania, fekk med det 8-timarsdagen på plass. Andre vart «belønna» med arbeidsrett for å ha gjort noko dei ikkje hadde lov til. I Trondheim var oppslutninga om å ta 8-timarsdagen så stor, og motstanden frå arbeidsgivarane så sterk, at det heldt på å bli generalstreik i byen.

Korkje oppslutninga om aksjonen eller haldninga frå arbeidsgivarane var den same overalt. I ettertid har somme av historieskrivarane avskrive aksjonane i 1918 som «mislykka». Men historikaren Edvard Bull har oppsummert aksjonane slik: «Arbeiderrådsbevegelsen hadde vist at kravet var så brennende i arbeiderklassen at en måtte regne med fortsatte aksjoner hvis det ikke ble oppfylt. Arbeidsgiverne våget ikke lenger å stritte imot, og åttetimersdagen ble tariffestet. 1. juni 1919 ble den lovfestet. Dermed hadde den norske arbeiderbevegelsen vunnet en av sine aller største seire.» (Edvard Bull: Arbeiderklassen i norsk historie, s.262.)

Etter tariff- og lovfesting i 1919 har normalarbeidsdagen blitt forkorta ein gong – med ein halvtime i tariffoppgjeret i 1986, utan noka tilsvarande endring av arbeidsmiljølova. Forkortinga til 7,5 times normalarbeidsdag vart opplevt som eit stort framsteg, eit krav som «bunder i den største retfærdighet», for å låna orda frå avisa «1ste Mai» i 1919.

Ei 100-årsmarkering kan inspirera til å krevja meir av «den største retfærdighet». Gruvearbeidarane i Sulis peika ut vegen vidare da dei etter innføringa av 8-timarsdagen erstatta 8-talet på fana si med eit 6-tal. Dei var såleis på line med gruvearbeidarar i andre delar av den internasjonale fagrørsla. Dei som arbeidde «under dagen» i gruvene hadde særeigne helsemessige grunnar til å krevja kortare arbeidsdag. Seinare har det komme ei rad nye argument som gjer at fagorganiserte i tusental stiller seg bak kravet om forkorting om normalarbeidsdagen.

Fagforbundet, som med sine 365.000 medlemmer er det største LO-forbundet, organiserer flest av dei som har fått kjenna på kroppen at 7.5-timarsdagen er for lang, og har i lang tid peika ut sekstimarsdagen som den neste store velferdsreforma.

Til no har det nest største LO-forbundet, Fellesforbundet, med mindre enn halvparten så mange medlemmer, ikkje støtta dette kravet.

Kvifor går ikkje Fellesforbundet, som i dag har all grunn til å feira 100-årsjubileet for 8-timarsdagen, inn for vidare forkorting av normalarbeidsdagen? Opplever ikkje også Fellesforbundet sine medlemmer at døgnet har for få timar? Har ikkje dei også trøbbel med å få timane til å rekka til arbeidsreise, levering og henting i barnehage/SFO og full jobb? Har ikkje dei også ønske om å ha tid til omsorg for ungane etter at foreldrepermisjonen er over? Og kva med lokalmiljøet, skolekorpset, idretten og politikken?

Effektivisering og økonomisk vekst aukar for kvart år. Kor lenge skal den daglege arbeidstida stå fast på 7.5 timar – som om det dreidde seg om ei uforandreleg naturlov? Kva vil vera «den største retfærdighet» i våre dagar – om ikkje råderett over ein litt større del av døgnet for både jernarbeidarar og andre?

Er det ikkje på tide å krevja meir tid til å leva?

Magnhild Folkvord for Aksjonskomiteen for sekstimersdagen