Gratulerer, Arbeidarpartiet!

Først trykket i Dagsavisen

Vi er litt seint ute, det har alt gått nokre sommarveker sia Dagbladet fortalde at Arbeidarpartiet no skal sjå nærare på sekstimarsdagen, og at Arild Grande skal leia arbeidslivsutvalet. Vi håpar det finst tilgjeving for denne forseinkinga. Det kan vera seriøse grunnar til å gratulera, og vi prøver etter evne.

Dersom Arild Grande er rett sitert, skal det no vera første gongen Ap ser seriøst på sekstimarsdagen. Vi trur at dei Ap-kvinnene som diskuterte og foreslo sekstimarsdag på 1980-talet var like seriøse som han som no uttaler seg. Trengst det litt historisk oppdatering, overlet vi i hovudsak til Ap-kvinnene å ta seg av det. Men vi tillet oss likevel å nemna at eit utval oppnemnt av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat midt på 1980-talet, med Grete Knudsen som leiar, kom fram til at «Kortere daglig normalarbeidstid – 6-timers dagen er et viktig mål. Dette vil gjøre det mulig å dele på lønnet og ulønnet arbeid.» Uvalet hadde i oppdrag å komma fram til eit program for «større rettferdighet mellom kvinners og menns mulighet til pensjon gjennom Folketrygden». Eitt av tiltaka dei gjekk inn for, var: «Arbeide for gradvis innføring av 6-timers dagen i løpet av 1980–1990-åra». (Kvinner og pensjon. Forslag til innstilling kvinner, pensjon og folketrygden. Mars 1986. Opptrykk juni 1986.)

Grande ser ut til å vera oppteken av at det er særleg i visse tunge kvinnerike yrke at sekstimarsdagen kan vera spesielt viktig. Det har han heilt rett i. Kvinner i helse- og omsorgssektoren er av dei som i størst monn har fått kjenna på kroppen at 8- el 7,5-timarsdagen er for lang, og somme har valt meir eller mindre «frivillig» deltid for å få livet til å henga i hop. Innafor desse yrka er det også gjort så mange vellykka forsøk med sekstimarsdag – blant heimehjelparar, reinhaldarar, i barnehage og på sjukeheim – at det skulle vera all grunn til å «køyra på» og gjera alvor av sekstimarsdagen for alle. Det trengst det ikkje mange fleire forsøk for å finna ut om sekstimarsdagen er bra for arbeidstakarar av ulike slag. Men sjølvsagt er det viktig å prøva ut korleis sekstimarsdagen best kan organiserast på ulike arbeidsplassar, særleg der ein har skift- eller turnusarbeid. I så måte er Tine på Heimdal, Trondheim, eit strålande eksempel på korleis godt samarbeid mellom leiing og tilsette/tillitsvalde kan gi ei god gjennomføring av sekstimarsdagen for alle. På Tine har dei no hatt sekstimarsdag som ei varig ordning i meir enn ti år.

Vi er spente på kva denne erkjenninga og erfaringa med kven som «treng sekstimarsdagen mest» skal få for konsekvensar i Ap sitt utvalsarbeid. Heldigvis har Grande sagt tydeleg at dei som skal ha sekstimarsdag, skal ha full lønnskompensasjon. Men likevel blir vi litt urolege når vi les at «Aps arbeidslivsutvalg mener partiet må vurdere å innføre seks timers arbeidsdag med full lønn i enkelte sektorer og yrker», slik det blir referert av Fagbladet.no.

Forsøk er gjort nettopp i ein del av dei yrka Grande nemner. Men når det kjem til å innføra sekstimarsdagen som ei varig ordning, kan det ikkje avgrensast på same vis. Vi håpar at Grande og utvalet hans er klar over at det er seks timars normalarbeidsdag – slik utvalet av Ap-kvinner sa i 1986 – som trengst om det skal bli ei ordning som tener alle arbeidstakarar. Det vil seia sekstimarsdag både i dei yrka som er spesielt tunge og krevjande og i alle andre yrke. Vi vil i utgangspunktet vera varsame med å skilja mellom «tunge og krevjande» yrke og «andre». Krava til arbeidstakarane aukar i alle yrke, somme stader er det dei tunge løfta, andre stader det psykiske presset, for ikkje å snakka om dei som opplever både fysisk og psykisk stress på ein gong.

Normalarbeidsdagen er eit grunnleggjande prinsipp for lengda på den arbeidsdagen som gir full lønn, og for når på døgnet det skal vera normalt å arbeida – uavhengig av yrke og bransje. Særordningar for skift- og turnusarbeid står ikkje i motsetnad til ein felles normalarbeidsdag. Tvert om, ein normalarbeidsdag gjer det mogleg å forhandla seg fram til unnatak som tener arbeidstakarane.

Til no har det sett ut som om ulike delar av fagrørsla har svært ulike ønske om lengda på arbeidsdagen. Det største og mest kvinnerike forbundet i LO, Fagforbundet, har gått lengst i å fremja mål om sekstimardag, medan eit anna forbund, med langt færre medlemmer, Fellesforbundet, har meint at dei ikkje vil ha ei slik arbeidstidsforkorting. No kan ein utanforståande undrast på at arbeidsfolk seier nei takk til kortare arbeidstid og meir fritid. Kampen for å redusera den delen av døgnet ein må selja arbeidskrafta si, har alltid vore ei grunnleggjande sak for fagrørsla. For 100 år sia, da åttetimarsdagen vart innført for store delar av arbeidstakarane, var det somme som med ein gong tenkte framover til nye arbeidstidsforkortingar.

Vi trur ei av dei store utfordringane i arbeidet for vidare arbeidstidsforkorting vil vera å finna ut kva som ligg i dette som kan sjå ut som ei kjønnsmotseiing i fagrørsla. Sjølv om det er flest kvinner som har kjent på kroppen at åttetimarsdagen er for lang, kvifor skulle ikkje mannfolka ha like stor glede av å forkorta arbeidsdagen, og få meir fri tid – anten dei vil bruka den til å ta omsorg for ungane, liggja på sofaen, spela fotball, driva med politikk eller gå på fisketur? Vi ønskjer Arbeidarpartiet sitt arbeidslivsutval lykke til, og håpar dei kan gjera sitt for å styrkja einskapen mellom kvinner og menn i fagrørsla. Eit krafttak for sekstimarsdagen vil vera ei strålande markering av 100-årsjubileet for åttetimarsdagen.

Skrevet av Manghild Folkvord

Arbeiderpartiets luktesans

Først trykket i Klassekampen.

Dagbladet skriver 9. juli om politikken som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, har ringt Dagbladet for å lekke noen av forslagene han vil legge fram for partiet, forslag som skal gjøre Arbeiderpartiet til et arbeiderparti igjen, som Dagbladet skriver:

«Økt grunnbemanning i mange bransjer og helsefremmende arbeidstidsordninger. Arbeidsgivere må investere i hele, faste stillinger. Spesielt har mange kvinnedominerte yrker en arbeidstid som skader helsa. I enkelte sektorer kan sekstimersdagen eller i det minste redusert arbeidstid være en løsning for å få flere inn i arbeidslivet og gi flere mulighet til å jobbe lenger, sier han. [ …] Arild Grande kan ikke utelukke at Ap framover kan begynne å sniffe på sekstimersdagen som et seriøst politisk alternativ.»

Dette høres lovende ut, men i forhold til Arbeiderpartiets holdning til sekstimersdagen i 1980-åra, er det nærmest å gå baklengs inn i framtida, for partiet har gjort mye mer enn å «sniffe» på sekstimersdagen som «et seriøst politisk alternativ».

I 1982 ga Tiden Norsk Forlag ut et hefte redigert av Tone Bratteli Jamholt, Kristin Moksnes og Britt Schultz med tittelen: «På dagsorden: 6-timersdagen». Den ligger skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Her er det mye inspirasjon å hente fra ledende Arbeiderpartipolitikere på den tida, og de snakker ikke om «enkelte sektorer», men en sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle lønnstakere.

Jamholt og Moksnes skriver i sin innledningsartikkel: «Vi ser en tendens til oppdeling i A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Vi frykter en utvikling der kvinnenes lønnede arbeidsdag normeres ned til fire–fem timer. Ingen kan leve av en slik jobb. Dermed undergraves en av de viktigste forutsetningene mellom kjønnene: Økonomisk uavhengighet.»

De skriver videre: «Arbeiderbevegelsen må ta sin del av skylda for at det er slik. Deltidsarbeidet, denne ukontrollerte arbeidstidsforkorting, har ukritisk blitt støttet av arbeiderbevegelsen. Først i de siste åra har noen kritiske røster latt seg høre.»

Og: «Hvis man (menn) i fagbevegelsen mener noe med likestilling og solidaritet med sine kvinnelige arbeidskamerater, setter de 6-timersdagen på dagsorden nå. Ved siden av rett til lønnet arbeid, er kravet om seks timers normalarbeidsdag det viktigste kvinnekrav i dag.»

«I heftet fra 1982 snakker de ikke om ‘enkelte sektorer’.»

Dette ble altså skrevet i 1982! På 1970 og -80-tallet sto kravet om sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon svært sterkt. Unge kvinner, som gikk ut i arbeidslivet på den tida, krevde at det skulle organiseres slik at det var mulig å ha fulltidsjobb og forsørge seg selv samtidig som vi hadde tid og overskudd til et familieliv sammen med mann og barn.

I 1987 fikk mange en halv time kortere daglig arbeidstid. Den ordinære arbeidstiden for dagarbeid skulle ikke overstige 37,5 timer per uke, men den ble ikke lovfestet, og må fremdeles tas med i tariffavtaler. Mange kvinner så dette som et første skritt på vei til sekstimersdagen. Men menn i fagbevegelsen presset på for lengre ferie og vi fikk etter hvert fem ukers ferie isteden.

Kvinner, i yrker der det var umulig med fleksibilitet, ble tvunget til å ta deltid når de fikk barn. I dag jobber 42.2 prosent av norske kvinner, som er i arbeid, deltid. I de andre nordiske landene er andelen deltid lavere.

Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, Sigbjørn Johnsen, skrev også en artikkel i heftet under overskriften Strategi for samfunnsendring:

«Samfunnet blir ikke automatisk bedre om vi forkorter arbeidsdagen. Mannsrollen endres heller ikke automatisk. Kortere arbeidsdag er ikke målet, men et middel i en kamp der drivkraften er kravet om et endret samfunn. Forutsetningen er politisk helhetstenkning og en aktiv politikk på en rekke områder.»

I dagens situasjon trenger vi virkelig en strategi for samfunnsendring. Hvordan skal vi organisere arbeidslivet i framtida? Hva gjør vi for å hindre ukontrollert automatisering som kan gjøre tusenvis av menn og kvinner arbeidsløse, og noen få (flest menn) enda rikere enn i dag?

I sommer har vi fått en liten smakebit på hva klimaendringene kan føre til. Hvordan skal vi sikre en menneskeverdig tilværelse som tar vare på folks behov og miljøets begrensninger?

Sekstimersdagen kan ikke løse alle disse problemene, men den kan være et middel i kampen for et mer likestilt, fremtidsrettet, menneskeverdig og miljøvennlig samfunn.

Neste år er det 100 år siden åttetimersdagen ble lovfestet. La oss feire hundreårsjubileet i 2019 med å lovfeste sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, som et skritt på veien til et endret menneskevennlig og miljøvennlig samfunn.

Skrevet av

Appell fra Marianne Krogh, Kvinner på tvers

  1. mai 2018 utenfor Stortinget. Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers bygger på ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner på tvers, enkeltpersoner – utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser – i smått og stort. Vi arrangerer hvert år i september en konferanse her i Oslo, og i år feirer vi 25-årsjubileum!

Kvinnelønn/likelønn og sekstimersdag har vært viktige tema på hver eneste konferanse i 25 år. Det var faktisk slik at et samarbeid om prøveprosjekt med 6-timersdagen i Oslo var en av de konkrete forløperne til Kvinner på tvers!

Den første konferansen hadde så klart 6-timersdagen på dagsorden, og i en oppsummering fra konferansen i 1994 fant jeg følgende uttalelse:

«I fagbevegelsen opplever vi at 6-timersdagen blir møtt som urealistisk, kravet bryter med rammene, passer ikke inn i forhandlingene, kan ikke prioriteres akkurat nå. Vi må føre kamp mot å stryke det av programmene. Men her er det et krav vi deler, med en slags selvfølgelighet, som svar på kvinners hverdag.»

Denne oppsummeringen står seg den dag i dag i noen fagforeninger, men her er det jo stor bevegelse, folkens!

Kvinner på tvers har vært et viktig forum for å holde fast ved kravet om 6-timersdagen – og unngå at det blir utdefinert av de politiske konjunkturene. Jeg vil påstå at Kvinner på tvers har vært en aktiv part i å opprettholde presset for at 6-timersdagen blir satt på dagsorden, og vi ser at det nytter!

Kvinner på tvers har hele tiden knyttet kravet om 6-timersdagen opp til kvinnelønna. Hovedårsaken til den store inntektsforskjellen mellom kvinner og menn i Norge ligger i at rundt halvparten av kvinnene jobber deltid. Dette bidrar også til å fastholde det underliggende systemet med forsørgerlønn; kvinnene er ikke selvforsørget, og det slår tilbake på oss – for da trenger vi ikke så høy lønn.

Den lave kvinnelønna kan derfor ikke avskaffes uten at forholdene samtidig legges til rette for at kvinner kan jobbe full tid. Når det gjelder utjevning av tilgangen til ressurser, som inntekt og pensjon, er 6-timersdagen det viktigste kravet.

Kravet har også et viktig likelønnsaspekt som er lite kommunisert, nemlig at det innebærer økt lønn til alle på deltid.

Men dere, i dag ferier 8-timersdagen 100 år!

  • Vi i Kvinner på tvers vil feire og takke alle dem som tok 8-timersdagen i 1918
  • Vi i Kvinner på tvers vil fortsette kampen for en normalarbeidsdag. Vi må forsvare normalarbeidsdagen mot de aktuelle forsøka fra arbeidsgiverne på å få avtalene til å være mest lokale, også på individnivå.
  • Og vi i Kvinner på Tvers mener at den normalarbeidsdagen er for lang! Vi trenger en moderne normalarbeidsdag, tilpasset vår tid og vår tids mennesker!

Og løsningen er jo enkel; Det er sekstimersdagen, det!

 

 

Appell fra Iren Mari Luther, Fagforbundet

  1. mai 2018 utenfor Stortinget, markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Arbeid på typiske kvinnearbeidsplasser er tungt, både fysisk og psykisk. Det er en av årsakene til deltid. Deltid over tid ser vi i kvinneyrker som pleie- og omsorgsektoren, handel og service, renhold, hotell og restaurant, for å nevne de største. Men akademikerkvinnene velger også deltid, eller 6-timersdag uten lønnskompensasjon i faser av livet, spesielt når barna er små.

Våre pionerer var radikale – de satte sine saker på dagsorden, de ble latterliggjort og hånet, men de ga seg ikke i kampen for det de trodde på. Slik er det med sekstimersdagen også.  Mange sier at det ikke er tid for dette kravet nå. Vi har ikke råd til det – velferdsstaten slik vi kjenner den, er ikke bærekraftig hvis vi skal ha sekstimersdag. Det vi trenger fremover er flere folk som jobber mer, ikke kortere dager. Stemmer det? Og hva bygger dette på?

Fagforbundet har i mange år hatt krav om 6-timers dag i sitt handlingsprogram, sist nå i oktober 2017; «Fagforbundet vil arbeide for en reform som inneholder en arbeidstidsreduksjon, for eksempel sekstimersdag. Reformen må ha et helhetlig perspektiv og bygge på erfaringer fra nasjonale og internasjonale forsøk».

Fagforbundet ønsker en 6-timersdag velkommen. Bl.a. som et ledd i kampen om å få flere kvinner til å jobbe heltid. Deltid rammer kvinner hardt, de får mindre i lønningsposen sin og taper store penger i pensjon.

Vi har ikke råd til dette, sier motstanderne våre. Men jeg spør om vi har råd til ikke å gjøre det. De forsøkene vi har hatt med 6-timersdag så langt, viser en klar nedgang i sykefravær. Folk blir ikke så slitne – de klarer å stå i jobben over lengre tid.

Politikerne sier at vi skal stå lengre i arbeid. De vil forskyve pensjonsalderen og holde folket i arbeid lengre. Uten 6-timersdagen vil ikke dette være mulig. I dag går sykepleiere av med uføretrygd i en alder av 57 år.

Skal vi holde på ansatte i kvinneyrker fram til pensjonsalderen, må vi gjøre noe med arbeidstiden. 6-timersdagen er derfor et viktig krav for kvinner som er medlemmer i Fagforbundet, og et nødvendig krav.

Vi har råd til dette fordi flere vil kunne jobbe i hele stillinger, sannsynligheten for at sykefraværet går ned er stort, og muligheten til at vi skal stå i jobb fram til vi blir pensjonister er stor.

Om vi har råd avhenger også av hvilke valg man gjør. Velferdsstaten finansieres av våre skattepenger. Hvor mye som skal gå til skoler, sykehus, barnevern, barnehager, sykehjem osv. bestemmes av hvor mye skatt vi er villig til å betale og hvordan vi fordeler skattebyrden i vårt samfunn. Noen har tatt til orde for at forbruket vårt skal tredoble seg fremover. For at jordkloden vår skal klare det, må noen andre forbruke mindre – skal det da være de fattige?

Vi i LO vil derfor lage en plan for hvordan man kan gå videre med arbeidstidsreduksjoner. Planen må ha et helhetlig perspektiv og bygge på erfaringer fra nasjonale og internasjonale forsøk i ulike bransjer og sektorer, herunder 6-timers dag/30 timers arbeidsuke.

Lykke til i kampen for 6-timersdagen!

 

Appell fra Ingunn Strand-Johansen, leder av Fellesorganisasjonen, FO, Akershus

  1. mai 2018 utenfor Stortinget, Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kamerater!

Jeg kommer fra Fellesorganisasjonen. Vi er et kvinnerikt LO-forbund. I dag feirer vi et 100 års jubileum. Et jubileum som vi skal være stolte av. For hundre års siden, 2. mai, forlot arbeiderne arbeidsplassene sine og gikk hjem. Første gruppe ut var Thune. Her i Christiania. Tusenvis gikk under parolen 8-timersdagen 1 mai. Over hele landet. Solidariteten var ikke død etter den ødeleggende krigen. Arbeiderbevegelsen kunne innkassere åttetimersdagen i 1919 over hele landet .

– Hvis Norge noen gang har vært i nærheten av revolusjon, så var det i årene 1918 til 1920. Dette skjønte statsminister Gunnar Knudsen da han valgte å gå med på å innføre åtte timers arbeidsdag. Dette skjedde omtrent samtidig i nesten hele Europa, etter 30 års solidarisk kamp.

8 timersdagen var en seier for mennene som var i arbeid, og den var en seier for de mange kvinnelige arbeiderne på fabrikkene her i området.

Hvor mange tusen gikk under parolen 6 timers dagen i går, på 1. mai? Over hele landet?? Jeg bar parolen i Drammen. Da kom det en dame bort til meg og sa at hun bar samme parole for 20 år siden .

Kvinner hadde, og har, størst arbeidsbyrde i hjemmet, og har forblitt dobbeltarbeidende. Selv med den halvtimes reduksjonen i arbeidstid som kom i 1987, ser vi dette fremdeles: Kvinner jobber mest ufrivillig deltid og de har høyest sykefravær.

Arbeidsfolk i Norge skaper stadig mer verdi gjennom sitt arbeid. Norge ligger på toppen i både BNP per innbygger og personlig konsum per innbygger, og forbruket øker. Og med det økt miljøbelastning. En reduksjon i arbeidstid vil gi en nødvendig reduksjon i forbruk, og gi økt fritid og frihet til norske arbeidstakere. Jeg minner om at det er 18 år siden økningen i verdiskaping ble tatt ut i fritid, da den femte ferieuka ble tariffestet  i 2000.

FO vil ha en kortere normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Målet er 6-timers normalarbeidsdag/30-timers uke.

Ved at fagbevegelsen prioriterer å bruke en del av «rammen» til fri tid isteden for penger i tariffoppgjørene, kan sekstimersdagen bli realitet.

Vårt mål er arbeid for alle. Retten til arbeid er vårt fremste middel for å fordele makt og ressurser i samfunnet. Full sysselsetting innebærer at alle som ønsker det, kan få arbeid, og at heltid skal være en rettighet. Målet vårt er et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår, sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller.

Kortere arbeidsdag er et politisk valg vi alle må ta. Men selv om det er bra både for likestilling, klima, familieliv og inkludering i arbeidslivet, er det ikke gratis. Vi har råd til det, men vi må velge: Mer lønnsvekst eller mer fritid?

Innføringen av sekstimersdag er en langvarig kamp. LO vedtok på sin kongress at det skal utarbeides en plan for hvordan man nå går videre med arbeidstidsreduksjoner. Og å arbeide utifra erfaringer som er gjort med 6 timers arbeidsdag/30 uke.

Vår jobb er å minne egne forbund på dette. Slik at arbeidet startes, konkretiserer og tidfestes.

Vi erkjenner at faren for revolusjon ikke er like overhengende i dag som den var i 2018. Men kampviljen for å få en seks timers dag er like stor.  Den er stor blant kvinnene! Vi som er halvparten av arbeidsstokken, halvparten av LO, vi som blir avspist med deltidsstillinger og lavere lønn for likt arbeid …

FO mener ikke at omlegging til seks timers dag kan skje fra i dag til i morgen. Men den kan innføres steg for steg, med en halvtimes reduksjon av gangen. Det er realistisk å få til. Vi må forte oss sakte og ha realistiske mål. Vi må ha en langsiktig plan inn i tariffoppgjørene.

Som mennene fikk med seg kvinnene i 1918 så må vi få med oss mannfolka  i 2018!

Frontfaget må gå i front også her, ellers vil det bare bli et kvinnekrav som øker likelønnsgapet. Med mennene i front viser de både solidaritet, og vilje til å gjøre noe for å øke likestillingen. Dette vil være en praktisk likestillingshandling som gjør en forskjell fremfor fine ord og intensjoner.

Island har vist oss retningen, vi må finne veien.

Hvordan feire 100-års jubileet på best mulig måte? I 1918 var det en sterk fagforening som ledet an, trass motstand ovenfra. Hvem vil lede an i 2018? Med et mål om at vi skal innføre 6 timersdagen i løpet av tre tariffoppgjør?

La oss ikke gå under den samme parolen om 20 år uten at noe har skjedd.

Tiden er moden!

Takk for meg og takk for oppmerksomheten.