Gratulerer, Arbeidarpartiet!

Først trykket i Dagsavisen

Vi er litt seint ute, det har alt gått nokre sommarveker sia Dagbladet fortalde at Arbeidarpartiet no skal sjå nærare på sekstimarsdagen, og at Arild Grande skal leia arbeidslivsutvalet. Vi håpar det finst tilgjeving for denne forseinkinga. Det kan vera seriøse grunnar til å gratulera, og vi prøver etter evne.

Dersom Arild Grande er rett sitert, skal det no vera første gongen Ap ser seriøst på sekstimarsdagen. Vi trur at dei Ap-kvinnene som diskuterte og foreslo sekstimarsdag på 1980-talet var like seriøse som han som no uttaler seg. Trengst det litt historisk oppdatering, overlet vi i hovudsak til Ap-kvinnene å ta seg av det. Men vi tillet oss likevel å nemna at eit utval oppnemnt av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat midt på 1980-talet, med Grete Knudsen som leiar, kom fram til at «Kortere daglig normalarbeidstid – 6-timers dagen er et viktig mål. Dette vil gjøre det mulig å dele på lønnet og ulønnet arbeid.» Uvalet hadde i oppdrag å komma fram til eit program for «større rettferdighet mellom kvinners og menns mulighet til pensjon gjennom Folketrygden». Eitt av tiltaka dei gjekk inn for, var: «Arbeide for gradvis innføring av 6-timers dagen i løpet av 1980–1990-åra». (Kvinner og pensjon. Forslag til innstilling kvinner, pensjon og folketrygden. Mars 1986. Opptrykk juni 1986.)

Grande ser ut til å vera oppteken av at det er særleg i visse tunge kvinnerike yrke at sekstimarsdagen kan vera spesielt viktig. Det har han heilt rett i. Kvinner i helse- og omsorgssektoren er av dei som i størst monn har fått kjenna på kroppen at 8- el 7,5-timarsdagen er for lang, og somme har valt meir eller mindre «frivillig» deltid for å få livet til å henga i hop. Innafor desse yrka er det også gjort så mange vellykka forsøk med sekstimarsdag – blant heimehjelparar, reinhaldarar, i barnehage og på sjukeheim – at det skulle vera all grunn til å «køyra på» og gjera alvor av sekstimarsdagen for alle. Det trengst det ikkje mange fleire forsøk for å finna ut om sekstimarsdagen er bra for arbeidstakarar av ulike slag. Men sjølvsagt er det viktig å prøva ut korleis sekstimarsdagen best kan organiserast på ulike arbeidsplassar, særleg der ein har skift- eller turnusarbeid. I så måte er Tine på Heimdal, Trondheim, eit strålande eksempel på korleis godt samarbeid mellom leiing og tilsette/tillitsvalde kan gi ei god gjennomføring av sekstimarsdagen for alle. På Tine har dei no hatt sekstimarsdag som ei varig ordning i meir enn ti år.

Vi er spente på kva denne erkjenninga og erfaringa med kven som «treng sekstimarsdagen mest» skal få for konsekvensar i Ap sitt utvalsarbeid. Heldigvis har Grande sagt tydeleg at dei som skal ha sekstimarsdag, skal ha full lønnskompensasjon. Men likevel blir vi litt urolege når vi les at «Aps arbeidslivsutvalg mener partiet må vurdere å innføre seks timers arbeidsdag med full lønn i enkelte sektorer og yrker», slik det blir referert av Fagbladet.no.

Forsøk er gjort nettopp i ein del av dei yrka Grande nemner. Men når det kjem til å innføra sekstimarsdagen som ei varig ordning, kan det ikkje avgrensast på same vis. Vi håpar at Grande og utvalet hans er klar over at det er seks timars normalarbeidsdag – slik utvalet av Ap-kvinner sa i 1986 – som trengst om det skal bli ei ordning som tener alle arbeidstakarar. Det vil seia sekstimarsdag både i dei yrka som er spesielt tunge og krevjande og i alle andre yrke. Vi vil i utgangspunktet vera varsame med å skilja mellom «tunge og krevjande» yrke og «andre». Krava til arbeidstakarane aukar i alle yrke, somme stader er det dei tunge løfta, andre stader det psykiske presset, for ikkje å snakka om dei som opplever både fysisk og psykisk stress på ein gong.

Normalarbeidsdagen er eit grunnleggjande prinsipp for lengda på den arbeidsdagen som gir full lønn, og for når på døgnet det skal vera normalt å arbeida – uavhengig av yrke og bransje. Særordningar for skift- og turnusarbeid står ikkje i motsetnad til ein felles normalarbeidsdag. Tvert om, ein normalarbeidsdag gjer det mogleg å forhandla seg fram til unnatak som tener arbeidstakarane.

Til no har det sett ut som om ulike delar av fagrørsla har svært ulike ønske om lengda på arbeidsdagen. Det største og mest kvinnerike forbundet i LO, Fagforbundet, har gått lengst i å fremja mål om sekstimardag, medan eit anna forbund, med langt færre medlemmer, Fellesforbundet, har meint at dei ikkje vil ha ei slik arbeidstidsforkorting. No kan ein utanforståande undrast på at arbeidsfolk seier nei takk til kortare arbeidstid og meir fritid. Kampen for å redusera den delen av døgnet ein må selja arbeidskrafta si, har alltid vore ei grunnleggjande sak for fagrørsla. For 100 år sia, da åttetimarsdagen vart innført for store delar av arbeidstakarane, var det somme som med ein gong tenkte framover til nye arbeidstidsforkortingar.

Vi trur ei av dei store utfordringane i arbeidet for vidare arbeidstidsforkorting vil vera å finna ut kva som ligg i dette som kan sjå ut som ei kjønnsmotseiing i fagrørsla. Sjølv om det er flest kvinner som har kjent på kroppen at åttetimarsdagen er for lang, kvifor skulle ikkje mannfolka ha like stor glede av å forkorta arbeidsdagen, og få meir fri tid – anten dei vil bruka den til å ta omsorg for ungane, liggja på sofaen, spela fotball, driva med politikk eller gå på fisketur? Vi ønskjer Arbeidarpartiet sitt arbeidslivsutval lykke til, og håpar dei kan gjera sitt for å styrkja einskapen mellom kvinner og menn i fagrørsla. Eit krafttak for sekstimarsdagen vil vera ei strålande markering av 100-årsjubileet for åttetimarsdagen.

Skrevet av Manghild Folkvord

Arbeiderpartiets luktesans

Først trykket i Klassekampen.

Dagbladet skriver 9. juli om politikken som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, har ringt Dagbladet for å lekke noen av forslagene han vil legge fram for partiet, forslag som skal gjøre Arbeiderpartiet til et arbeiderparti igjen, som Dagbladet skriver:

«Økt grunnbemanning i mange bransjer og helsefremmende arbeidstidsordninger. Arbeidsgivere må investere i hele, faste stillinger. Spesielt har mange kvinnedominerte yrker en arbeidstid som skader helsa. I enkelte sektorer kan sekstimersdagen eller i det minste redusert arbeidstid være en løsning for å få flere inn i arbeidslivet og gi flere mulighet til å jobbe lenger, sier han. [ …] Arild Grande kan ikke utelukke at Ap framover kan begynne å sniffe på sekstimersdagen som et seriøst politisk alternativ.»

Dette høres lovende ut, men i forhold til Arbeiderpartiets holdning til sekstimersdagen i 1980-åra, er det nærmest å gå baklengs inn i framtida, for partiet har gjort mye mer enn å «sniffe» på sekstimersdagen som «et seriøst politisk alternativ».

I 1982 ga Tiden Norsk Forlag ut et hefte redigert av Tone Bratteli Jamholt, Kristin Moksnes og Britt Schultz med tittelen: «På dagsorden: 6-timersdagen». Den ligger skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Her er det mye inspirasjon å hente fra ledende Arbeiderpartipolitikere på den tida, og de snakker ikke om «enkelte sektorer», men en sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle lønnstakere.

Jamholt og Moksnes skriver i sin innledningsartikkel: «Vi ser en tendens til oppdeling i A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Vi frykter en utvikling der kvinnenes lønnede arbeidsdag normeres ned til fire–fem timer. Ingen kan leve av en slik jobb. Dermed undergraves en av de viktigste forutsetningene mellom kjønnene: Økonomisk uavhengighet.»

De skriver videre: «Arbeiderbevegelsen må ta sin del av skylda for at det er slik. Deltidsarbeidet, denne ukontrollerte arbeidstidsforkorting, har ukritisk blitt støttet av arbeiderbevegelsen. Først i de siste åra har noen kritiske røster latt seg høre.»

Og: «Hvis man (menn) i fagbevegelsen mener noe med likestilling og solidaritet med sine kvinnelige arbeidskamerater, setter de 6-timersdagen på dagsorden nå. Ved siden av rett til lønnet arbeid, er kravet om seks timers normalarbeidsdag det viktigste kvinnekrav i dag.»

«I heftet fra 1982 snakker de ikke om ‘enkelte sektorer’.»

Dette ble altså skrevet i 1982! På 1970 og -80-tallet sto kravet om sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon svært sterkt. Unge kvinner, som gikk ut i arbeidslivet på den tida, krevde at det skulle organiseres slik at det var mulig å ha fulltidsjobb og forsørge seg selv samtidig som vi hadde tid og overskudd til et familieliv sammen med mann og barn.

I 1987 fikk mange en halv time kortere daglig arbeidstid. Den ordinære arbeidstiden for dagarbeid skulle ikke overstige 37,5 timer per uke, men den ble ikke lovfestet, og må fremdeles tas med i tariffavtaler. Mange kvinner så dette som et første skritt på vei til sekstimersdagen. Men menn i fagbevegelsen presset på for lengre ferie og vi fikk etter hvert fem ukers ferie isteden.

Kvinner, i yrker der det var umulig med fleksibilitet, ble tvunget til å ta deltid når de fikk barn. I dag jobber 42.2 prosent av norske kvinner, som er i arbeid, deltid. I de andre nordiske landene er andelen deltid lavere.

Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, Sigbjørn Johnsen, skrev også en artikkel i heftet under overskriften Strategi for samfunnsendring:

«Samfunnet blir ikke automatisk bedre om vi forkorter arbeidsdagen. Mannsrollen endres heller ikke automatisk. Kortere arbeidsdag er ikke målet, men et middel i en kamp der drivkraften er kravet om et endret samfunn. Forutsetningen er politisk helhetstenkning og en aktiv politikk på en rekke områder.»

I dagens situasjon trenger vi virkelig en strategi for samfunnsendring. Hvordan skal vi organisere arbeidslivet i framtida? Hva gjør vi for å hindre ukontrollert automatisering som kan gjøre tusenvis av menn og kvinner arbeidsløse, og noen få (flest menn) enda rikere enn i dag?

I sommer har vi fått en liten smakebit på hva klimaendringene kan føre til. Hvordan skal vi sikre en menneskeverdig tilværelse som tar vare på folks behov og miljøets begrensninger?

Sekstimersdagen kan ikke løse alle disse problemene, men den kan være et middel i kampen for et mer likestilt, fremtidsrettet, menneskeverdig og miljøvennlig samfunn.

Neste år er det 100 år siden åttetimersdagen ble lovfestet. La oss feire hundreårsjubileet i 2019 med å lovfeste sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, som et skritt på veien til et endret menneskevennlig og miljøvennlig samfunn.

Skrevet av

Vil du prøva noko nytt, helseminister?

Foto: Bjørn Stuedal

Tekst av Magnhild Folkvord, Aksjonskomiteen for sekstimersdagen

Innlegg i Klassekampen 20.02.18

Sjukepleiarmangelen her til lands er grundig dokumentert, og nyleg kommentert i Klassekampen (13.2.) av Eli Gunhild By, leiar i Norsk sykepleierforbund. Ho gir også gode råd om kva som kan bøta på krisa – «et lønnsløft som monner» og betre bruk av ressursane. Ho nemner også «en kultur for heltid» – det må vera ei oppmoding til dei arbeisgivarane som lyser ut deltidsstillingar som ikkje er til å leva av.

Men kva med å utfordra omgrepet heiltidskultur på ein litt annan måte? Når vi snart kan feira 100-årsjubileum for åttetimarsdagen, må det vera tid for å prøva noko nytt. Det er ikkje latskap som gjer at en del kvinner seier nei til dagens heiltid i helsevesenet. Men gjerne mangel på timar i døgnet.

Samfunnsøkonomisk er det ikkje god butikk å utdanna to sjukepleiarar for kvar som blir i yrket. Kva med å prøva sekstimarsdag med full lønnskompensasjon som eitrekrutteringstiltak? Eit seriøst forsøk treng ikkje omfatta eit heilt sjukehus, men ein eller fleire delar av ein institusjon. Men det vil sikkert vera klokt å la det omfatta andre yrkesgrupper som arbeider nært saman med sjukepleiarane, til dømes helsefagarbeidarar.

La dei tilsette vera aktivt med i planlegginga av korleis turnus og vaktlister skal utformast med 6 timars dag/30 timars veke som utgangspunkt.

Kostar det pengar, sa du? Ja, men kvifor ikkje utfordra helseministeren til å sponsa eit eksperiment? Eit godt fungerande helsevesen kostar pengar, her må det tenkjast samfunnsøkonomi, ikkje snever bedriftsøkonomi.

Berre ei åtvaring: Dersom det er godt planlagt, er det også stor fare for å lykkast. Vellykka forsøk med sekstimarsdag kan ha smitteeffekt – fleire vil prøva. Og kva er risikoen med det? Kanskje det kan lokka fleire med sjukepleiarutdanning til å bli sjukepleiarar?

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

Sekstimersdagen kan være avgjørende for å redde økonomien og omsorgen i Norge.

3 oktober 2017

Foto:   the friends of nature

Når voksne ikke jobber for lange dager …

Av Kari Kristensen, Trondheim

I starten da man diskuterte sekstimersdagen ble det snakket om arbeidere i de tyngste yrkene. Renholdere, omsorgsarbeidere og fabrikkarbeidere. Det er ingen tvil om at målet om sekstimersdag gagner disse. Samtidig kan det også virke som en umulig oppgave å få alle i mindre fysisk krevende jobber til å sympatisere med disse yrkesgruppene.

Men, er det ikke på tide å snakke om hvilket samfunn vi kan få, som vi alle kan få nytte av, om vi begynner å se på mulighetene med en sekstimersdag?

Omsorg og dugnad

Veldig mange av oss snakker om tidsklemma. Hvor ble det av omsorgen? Dugnaden i nabolaget? Og ikke minst, kultur- og idrettsarrangementer skapt av folket på laginnsats, fremfor arrangementer som glinser av logoene til DNB, Det Norske Oljeselskab, Sparebank1 og Red Bull?

Flere av oss kan ta oss tid til å være oppmannen på fotballaget. Hun som vasker hockeydraktene til åtteåringene på Astor. De som tråkker opp løyper i Bymarka. Han som smører ekstra niste til ungene på Skandia-cup. Hun som fikser orienteringsposter og han som lærer ungene å breakdance på Buran på ettermiddagen.

Hjem før det blir mørkt

Ungene kan dra hjem fra skole og SFO før det blir mørkt. Vi kan spise middag som vi rekker å lage selv før Midtnytt starter, i stedet for å bestille ferdigmat til Dagsrevyen. Vi kan ta oss tida til å sykle til og fra jobb. Eller kanskje gå. Bruke den ekstra halvtimen det tar å gå innom barnehagen til en tur der vi snakker med ungene våre.

Hverken markedet, staten eller arbeidslivet fungerer uten reproduksjon og omsorg. Likevel er dette et arbeid som kvinner gjør gratis, og som ikke verdsettes i det kapitalistiske systemet.

Noen løser tidsklemma ved å jobbe deltid og slik sett ta regningen i form av påføring av skyld og skam for å ikke jobbe nok, lavere lønn, status og pensjonspoeng. Andre familier benytter seg av fattigere kvinner til å gjøre husarbeidet.

Samfunnets ansvar

Rundt førti prosent av norske kvinner jobber deltid, og mange kvinner er i midlertidig jobb. Det har vært nedgang i antall fødsler i syv år på rad i Norge. Mye av dette skyldes usikkerhet, og gjerne midlertidighet i arbeidslivet. Hvem tør å få barn når de ikke har fast jobb? Sekstimersdagen løser mye av deltidsfloka og kan også redusere antall midlertidige stillinger.

Men, kvinner skal heller ikke bære skylda over omsorgskrisa. Det er samfunnet i sin helhet som må ta ansvar og se på reduksjon av arbeidstid – for alle.

Arbeid til flere

«Umusikalsk og urealistisk» sier Spekters Anne Kari Bratten. Hun bruker de samme argumentene som ble brukt av motstanderne av åttetimersdagen om at vi er avhengige av økonomisk vekst, og at vi derfor ikke kan ta oss råd til sekstimersdag. Ja, kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst. Nå er ikke jeg tilhenger av stadig økonomisk vekst fordi jeg er sosialist og opptatt av miljøet. Men, sekstimersdagen kan skape økonomisk vekst, fordi den kan få ned arbeidsledigheten grundig. For ikke å snakke om de som blir uføre for tidlig, fordi de jobber for hardt og lenge i de tyngste yrkene. De blir dermed en ressurs i stedet for å ende som en utgift for staten. Konsekvensene av å ikke velge sekstimersdag, kan faktisk bety økonomisk nedgang. Som Fagforbundets Mette Nord påpeker i Fri Fagbevegelse:

«Pensjonsreformen forutsetter at alle må jobbe lenger før vi tar ut pensjon. Vi ser en bekymringsfull utvikling av at ansatte i yrker med særaldersgrense på grunn av belastninger i jobben, i økende grad blir uføretrygdet.»

Brems profitten og stresset

Man kan heller ikke tvinge et utslitt maskineri til å jobbe lengre. Da har vi rett og slett et regnestykke som ikke går opp. Da er det viktigere å lytte til fagbevegelsen som vet hvordan ting kan organiseres slik at vi alle kan holde ut til en senere pensjonsalder.

Dette er ikke noe vi burde snakke om å «ta oss råd til» mer. Det handler om at samfunnet vårt, maskineriet i oss, snart ikke har tid eller råd til annet.. Det går an å bremse maskineriet, profitten og stresset. Angsten over å aldri ha tid nok. For å inkludere flere inn i det felles arbeidslivet, og for å få mer tid til deg og meg og oss. Fordi fellesskap fungerer.

Artikkelen har stått i Adresseavisa

Seks timar, meir heiltid

15 februar 2017

Dragvoll helse- og velferdssenter i Trondheim

På det svært godt besøkte parolemøtet for 8. mars i Oslo nyleg vart dette ein av hovudparolane: «Vi krever faste hele stillinger, likelønn og 6 timers dag», etter framlegg frå LO i Oslo.

Overraskande for somme av oss kom eit framlegg om å ta vekk «6 timers dag». Hadde det vore betre tid, ville eit naturleg spørsmål vore: «Korleis kan vi få realisert mål om faste heile stillingar og likelønn utan 6 timars dag?»

Eit forsøk ved Dragvoll Helse- og velferdssenter i Trondheim skulle frå 2013 sikra alle tilsette heiltidsjobb. Bystyret hadde på førehand vedteke at den nye sjukeheimen skulle ha «heltid som hovedregel og 30 timers uke med full lønnskomepensasjon». Men før forsøket starta vedtok formannskapet å endra arbeidstida frå 30 til 35,5 timar per veke – av økonomiske grunnar. Etter at forsøksperioden var over, viste det seg at det ikkje vart meir heilltid.  Dermed er det vanskeleg å dokumentera kor mykje meir heiltid det ville blitt med sekstimarsdag. Men sia mange av dei som arbeider deltid har arbeidstid omtrent tilsvarande sekstimarsdag, kan ein nokså trygt rekna med at 30 timers veke ville gitt eit anna resultat.

I samband med arbeidstidsreduksjonen i 1986 forklarte ein SSB-forskar at 6 timars normalarbeidsdag ville vera det mest effektive tiltaket for utjamning av lønnsgapet mellom kvinner og menn, ut frå at ein vesentleg del av lønnsskilnaden var knytt til mykje deltidsarbeid blant kvinnene.

Det vil vera naivt å tru at 6 timars normalarbeidsdag automatisk vil blåsa vekk alle deltidsstillingar og tetta lønnsgapet, men å tru at «hele faste stillinger og likelønn» let seg gjera utan 6 timars dag, er meir enn naivt.

Magnhild Folkvord, Oslo

mafolkvo@online.no

(Innlegg i Klassekampen 15.02.17)

Aksjonskomiteen for seksimersdagen kan opplyse om at kravet om sekstimersdagen ble en av hovedeparolene til 8. marstoget i Oslo.