Sekstimersdagen kan være avgjørende for å redde økonomien og omsorgen i Norge.

3 oktober 2017

Foto:   the friends of nature

Når voksne ikke jobber for lange dager …

Av Kari Kristensen, Trondheim

I starten da man diskuterte sekstimersdagen ble det snakket om arbeidere i de tyngste yrkene. Renholdere, omsorgsarbeidere og fabrikkarbeidere. Det er ingen tvil om at målet om sekstimersdag gagner disse. Samtidig kan det også virke som en umulig oppgave å få alle i mindre fysisk krevende jobber til å sympatisere med disse yrkesgruppene.

Men, er det ikke på tide å snakke om hvilket samfunn vi kan få, som vi alle kan få nytte av, om vi begynner å se på mulighetene med en sekstimersdag?

Omsorg og dugnad

Veldig mange av oss snakker om tidsklemma. Hvor ble det av omsorgen? Dugnaden i nabolaget? Og ikke minst, kultur- og idrettsarrangementer skapt av folket på laginnsats, fremfor arrangementer som glinser av logoene til DNB, Det Norske Oljeselskab, Sparebank1 og Red Bull?

Flere av oss kan ta oss tid til å være oppmannen på fotballaget. Hun som vasker hockeydraktene til åtteåringene på Astor. De som tråkker opp løyper i Bymarka. Han som smører ekstra niste til ungene på Skandia-cup. Hun som fikser orienteringsposter og han som lærer ungene å breakdance på Buran på ettermiddagen.

Hjem før det blir mørkt

Ungene kan dra hjem fra skole og SFO før det blir mørkt. Vi kan spise middag som vi rekker å lage selv før Midtnytt starter, i stedet for å bestille ferdigmat til Dagsrevyen. Vi kan ta oss tida til å sykle til og fra jobb. Eller kanskje gå. Bruke den ekstra halvtimen det tar å gå innom barnehagen til en tur der vi snakker med ungene våre.

Hverken markedet, staten eller arbeidslivet fungerer uten reproduksjon og omsorg. Likevel er dette et arbeid som kvinner gjør gratis, og som ikke verdsettes i det kapitalistiske systemet.

Noen løser tidsklemma ved å jobbe deltid og slik sett ta regningen i form av påføring av skyld og skam for å ikke jobbe nok, lavere lønn, status og pensjonspoeng. Andre familier benytter seg av fattigere kvinner til å gjøre husarbeidet.

Samfunnets ansvar

Rundt førti prosent av norske kvinner jobber deltid, og mange kvinner er i midlertidig jobb. Det har vært nedgang i antall fødsler i syv år på rad i Norge. Mye av dette skyldes usikkerhet, og gjerne midlertidighet i arbeidslivet. Hvem tør å få barn når de ikke har fast jobb? Sekstimersdagen løser mye av deltidsfloka og kan også redusere antall midlertidige stillinger.

Men, kvinner skal heller ikke bære skylda over omsorgskrisa. Det er samfunnet i sin helhet som må ta ansvar og se på reduksjon av arbeidstid – for alle.

Arbeid til flere

«Umusikalsk og urealistisk» sier Spekters Anne Kari Bratten. Hun bruker de samme argumentene som ble brukt av motstanderne av åttetimersdagen om at vi er avhengige av økonomisk vekst, og at vi derfor ikke kan ta oss råd til sekstimersdag. Ja, kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst. Nå er ikke jeg tilhenger av stadig økonomisk vekst fordi jeg er sosialist og opptatt av miljøet. Men, sekstimersdagen kan skape økonomisk vekst, fordi den kan få ned arbeidsledigheten grundig. For ikke å snakke om de som blir uføre for tidlig, fordi de jobber for hardt og lenge i de tyngste yrkene. De blir dermed en ressurs i stedet for å ende som en utgift for staten. Konsekvensene av å ikke velge sekstimersdag, kan faktisk bety økonomisk nedgang. Som Fagforbundets Mette Nord påpeker i Fri Fagbevegelse:

«Pensjonsreformen forutsetter at alle må jobbe lenger før vi tar ut pensjon. Vi ser en bekymringsfull utvikling av at ansatte i yrker med særaldersgrense på grunn av belastninger i jobben, i økende grad blir uføretrygdet.»

Brems profitten og stresset

Man kan heller ikke tvinge et utslitt maskineri til å jobbe lengre. Da har vi rett og slett et regnestykke som ikke går opp. Da er det viktigere å lytte til fagbevegelsen som vet hvordan ting kan organiseres slik at vi alle kan holde ut til en senere pensjonsalder.

Dette er ikke noe vi burde snakke om å «ta oss råd til» mer. Det handler om at samfunnet vårt, maskineriet i oss, snart ikke har tid eller råd til annet.. Det går an å bremse maskineriet, profitten og stresset. Angsten over å aldri ha tid nok. For å inkludere flere inn i det felles arbeidslivet, og for å få mer tid til deg og meg og oss. Fordi fellesskap fungerer.

Artikkelen har stått i Adresseavisa

Invitasjon til sekstimars-dugnad

Dette innlegget sto litt forkorta i Dagens Nyheter 8.9 2017. Det er ein kommentar til eit intervju med Rasmus Hansson frå MDG som sto 2.9, og som er referert nedanfor her. 

I DN 2.9. leverer Rasmus Hansson (MDG) mange strålande argument for å redusera arbeidstida til 30 timar, dette er noko partiet gjerne vil fremja i ein forhandlingssituasjon: «…  mer fritid fremfor økt kjøpekraft», «flere med i arbeidslivet» – jorda tåler ikkje ein grenselaus økonomisk vekst.

Hansson utfordrar Arbeidarpartiet. Sørgjeleg at Ap-representanten Wickholm meiner debatten om sekstimarsdagen er ei «avsporing fra de viktigste spørsmålene». Historia vil visa kven som står for avsporinga.

Heldigvis finst det andre gode krefter. Fagforbundet, det største og mest kvinnerike forbundet i LO, har oppskrifta: ein halvtimes forkorting av normalarbeidsdagen i tre tariffoppgjer. Andre LO-forbund er med. Av partia som stiller til stortingsval har både Raudt og SV sekstimarsdagen høgt oppe på sine program.

Vi håpar MDG vil sjå nærare etter kven fleire som kan bli med på sekstimars-dugnaden, og gir nokre gode råd med på vegen:

  • Gå ikkje åleine! Sats på samarbeid med dei beste kreftene i kvinnerørsla, fagrørsla og i andre parti!
  • Gløym den fleksibiliteten arbeidsgivarane ønskar seg for å kunne utnytta arbeidskrafta til alle tider på døgnet!
  • Lytt til kva røynde kvinneaktivistar og fagforeiningsfolk har å seia om kva normalarbeidsdagen betyr!
  • Arbeidstidskommisjon? Drøft med potensielle samarbeidspartnarar om det er ein snarveg eller ein omveg!
  • Gløym ikkje sekstimarsdagen når valkampen er over!

Magnhild Folkvord,

Aksjonskomiteen for sekstimarsdagen

Eit columbi egg for meir likestilling

Fra en 8. mars    Foto GAD

Tidsklemme, ulikelønn, deltid – kven vågar å ta i bruk den løysinga som alt er oppfunnen for å skapa meir likestilling i arbeidslivet her til lands?

Av Magnhild Folkvord 8. mars 2017

«8 timar arbeid + 8 timar fritid + 8 timar kvile.» Det var «reklamen» da arbeidarane for 100 år sia kjempa fram åttetimarsdagen. I dag er det få, og særleg få kvinner, som opplever at 7,5 timars arbeidsdag gir 8 timar fritid. Kva blir att av dei 24 timane i døgnet når arbeidsdagen + arbeidsreisa kan krevja minst ti timar, levering av ungar til barnehage eller AKS/SFO tar si tid, og det er grenser for kor mykje nattesvevnen kan reduserast? Også fleire og fleire menn har erfart at 24 timar i døgnet blir i minste laget, iallfall dei som gjerne vil vera nærverande fedrar.

Kva kan ein gjera noko med? Meir enn 24 timar i døgnet? Ikkje mogeleg. Mindre reisetid? Dei fleste bur der dei bur, flytting kan vera uaktuelt av mange grunnar. Og jobben er gjerne der den er. Å ta delar av den med heim på pc’en er mogeleg for somme, men langt frå for alle. Og det gir vel sjeldan meir fritid  …

Tida med ungane vil svært mange heller utvida enn korta ned, heller meir tid til samvær enn det ein får utav transportetappane mellom heimen og barnehagen, skolen, AKS/SFO, fotballtreninga, korpset og turninga.Og har ikkje vaksne også ein sjølvstendig rett til fritid, anten dei har ungar eller ikkje?

Moralisme om «heiltidskultur»

Kva blir så den «regulerbare» faktoren i tidsrekneskapen? Arbeidstida. Mange kvinner har med eller mot sin vilje redusert lønnsarbeidet for å få rekneskapen til å gå opp – med uføreseielege arbeidsdagar, dellønn og delpensjon som resultat. I seinare tid har dei også blitt møtt med ein moralsk peikefinger og ei streng oppmoding om at no må det bli «heiltidskultur»! Dessverre også framført av den da nyvalde LO-leiaren Gerd Kristiansen for snart fire år sia. Det er ikkje eit spørsmål om «kultur» når kvinner tråklar saman arbeidsdagane med deltidsstillingar og ekstravakter for å få puslespelet til å gå opp.

Sjølvsagt er det mang ein arbeidsgivar som kan trenga ei påminning om retten til heiltid når dei i årevis har spart budsjettkroner på å lysa ut dei underlegaste prosentstillingar (7 prosent, 13 prosent, 18 prosent osv.) for å «få turnusen til å gå opp» i helse- og omsorgsyrka. I kvinnerike yrke har dei utspekulerte brøkstillingane spreidd seg slik at det har vore så godt som uråd for nyutdanna sjukepleiarar å få faste heile stillingar. Men å gi dei deltidsarbeidande kvinnene eit lass dårleg samvit fordi dei arbeider deltid, er bomskott.

Sekstimarsdagen ein del av løysinga

Det var derfor eit svært aktuelt paroleframlegg til 8. marstoget som kom frå LO i Oslo i år: «Vi krever faste hele stillinger, likelønn og 6 timers dag!» Våre kjempande formødrer ville kanskje ha rotert i sine graver om dei hadde visst at korkje faste heile stillingar eller likelønn er sjølvsagt for kvinner i Noreg i 2017, og somme av dei kunne ha mint oss på at det er 100 år sia 8 timarsdagen vart innført – og nesten like lenge sia gruvearbeidarane i Sulitjelma formulerte kravet om 6 timars arbeidsdag.

Før det nemnde paroleframlegget vart vedtatt med stort fleirtal foreslo eit medlem i ei av dei kvinnerike fagforeiningane å fjerna ‘6 timers dag’ frå den opprinnelege formuleringa. Overraskande for dei fleste som var til stades.

Meiningslaust «heiltidsforsøk»

I Trondheim opna ein nybygd sjukeheim, Dragvoll Helse- og Velferdssenter, i 2013. Bystyret hadde bede rådmannen gjennomføra forsøk «med heltid som hovedregel og 30 timers uke med full lønnskompensasjon». Men innan forsøket kom i gang var det nokon som fann ut at det vart «for dyrt», og arbeidstida i forsøksprosjektet vart endra frå 30 til 35 timar. Resultatet etter forsøksperioden vart ikkje det somme hadde håpa på. Det vart ikkje fleire som valde heiltid. Overraskande? Ikkje for dei kvinnene som har kjent på kroppen at 7,5-timarsdagen er for lang.

Skal «heiltidskulturen» bli meir enn tomme ord og gode ønske, må normalarbeidsdagen forkortast, og svært mange ser på seks timar som høveleg lengd. Særleg dei som har fått høve til å vera med på forsøk med sekstimarsdag, eller varige ordningar, som det finst nokre relativt få av. For snart ti år sia var det eit sekstimarsforsøk for reinhaldarar i Trondheim. For dei som nærma seg AFP-alder vekte det håp om at dei kunne orka å stå i jobb til vanleg pensjonsalder. Men når forsøket vart avslutta, var det meir aktuelt å gå av med AFP enn å gå tilbake til 7,5 timars dag. Tine sitt ostelager på Heimdal er ei bedrift som no har hatt sekstimarsdag for alle tilsette i om lag ti år, til stor glede for alle involverte.

Samanhengen mellom likelønn og sekstimarsdag er sterkare enn mange er klar over. Før normalarbeidsdagen vart forkorta med ein halvtime som ein del av tariffoppgjeret i 1986, vart det laga grundige utgreiingar om ulike måtar å forkorta arbeidstida på. Ein SSB-forskar forklarte i den samanhengen at forkorting av normalarbeidsdagen til seks timar ville vera eit svært effektivt tiltak for å oppnå likelønn, fordi det ville føra til at mange kvinner ville gå frå deltid til heiltid.

SSB sine tal for 2016 viser at om lag 75 prosent av yrkesaktive menn og nesten 63 prosent av kvinnene arbeider heiltid. Gjennomsnittleg arbeidstid per veke for alle yrkesaktive kvinner er 31,8 timar, altså litt meir enn seks timar per dag.

Den neste store velferdsreforma

I 2008 sa daverande leiar for Fagforbundet, Jan Davidsen, at sekstimarsdagen burde bli den neste store velferdsreforma. Etterfølgjaren hans, Mette Nord, uttalte i 2015 at «Målet er å få til sekstimarsdag i løpet av 2020-2022».

Gerd-Liv Valla var den første LO-leiaren som snakka om sekstimarsdagen som eit realistisk mål. Ho har ved mange høve forklart at sekstimarsdagen kan bli realitet om ein følgjer opp det som starta i 1986, og tar ut ein del av tariffoppgjeret som ein halv time kortare arbeidsdag i tre oppgjer til, så kan ein vera i mål med sekstimarsdagen innan 2022.

LO-kongressen denne våren kan få mykje å seia for kor raskt sekstimarsdagen kan bli ein realitet. Meir snakk om «heiltidskultur» med ein arbeidsdag som er for lang er nyttelause steg baklengs inn i framtida.

Vil menn ha sjutimersdagen?

Spørsmål fra Johan Petter Andresen    Foto: GAD

25 februar 2016

Spørsmålet stilles av Johan Petter Andresen, og gjelder neste LO-kongress. Andresen er forfatter av boka «Kampen for sekstimersdagen».

LO-sekretariatets forslag til nytt handlingsprogram for kongressperioden 2017–2021 er nylig offentliggjort. Den skal nå behandles av LOs grunnorganisasjoner.

I forslaget står det ingenting om å redusere den daglige arbeidstida med en halvtime i 2018 som tariffkrav. Ledelsen i LOs største forbund, Fagforbundet, går inn for dette. De er tydeligvis ikke blitt hørt. Fellesforbundet er LOs største forbund i privat sektor. De har en leder som har gått ut mot kravet. Fagforbundet er dominert av kvinner i offentlig sektor. Fellesforbundet er dominert av menn i privat sektor.

Baktung LO-ledelse

Spørsmålet er: hva skyldes denne uenigheten? Det som er opplagt, er at LO-ledelsen helt siden 1975 har vært baktung når det gjelder arbeidstidsforkortelse. Den tariffbestemte arbeidstidsforkortelsen i 1987 kom på bakgrunn av en lockout mot Jern og Metall fra arbeidsgiversida under et forbundsvist oppgjør. Lockouten slo forferdelig feil for arbeidsgiverne når fagbevegelsens grunnplan snudde den til en streik og trappa opp konflikten. Kravet den gangen, som ble innfridd, var at arbeiderne skulle ha samme arbeidstid som industrifunksjonærene: 37,5 timer. Man fikk også et brukbart kronetillegg.

Siden den gangen har ferien blitt utvida med fire dager, men intet har skjedd når det gjelder den daglige og ukentlige arbeidstida. Det har altså gått 30 år uten arbeidstidsforkorting. Det må være rekord! En sørgelig rekord. Produktiviteten er økt med mer enn 75 prosent på denne tida. I en tid med stagnasjon og økende arbeidsløshet er det all grunn til å prioritere nettopp arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Kvinner for, menn mot?

Men kan det være andre drivkrefter enn manglende kampvilje hos LO-ledelsen til at den er mot kravet om en halvtimes forkorting av den daglige arbeidstida? Kan det også være at menn stort sett er mot arbeidstidsforkorting og kvinner for? La oss se på hva som preger arbeidsforholda for de to kjønna.

Kvinner har i snitt tolv prosent lavere lønn enn menn per time. De jobber også i snitt færre timer enn menn: seks timer per dag, mens menn jobber sju og en halv. Kvinner arbeider mer gratis i husholdningene enn menn.

Dersom den generelle arbeidstida reduseres med en halvtime med full lønnskompensasjon, vil færre kvinner bli berørt enn menn, da mange kvinner allerede arbeider sju timer eller mindre. Men deres lønn vil gå opp. For menn flest derimot vil endringen bli at de reelt går ned i antall arbeidstimer og beholder samme lønna.

Det vil altså skje en tilnærming mellom kvinner og menn. De vil stå likere i samfunnet og i hjemmet. Det er mulig at menn ikke ser denne store fordelen, men ser for seg at ordentlige mannfolk skal være hovedforsørger og sikre lønna i familien. Dette er en gammeldags og splittende tanke.

13,5 timer daglig per familie

Fra sekstitallet og videre har kvinner økt sin deltakelse i lønna arbeid. Det er nå helt normalt at alle kvinner forutsettes å ta lønnsarbeid etter utdanning i ungdommen. Faktisk har aldri norske kvinner og menn til sammen tilført så mange arbeidstimer som fram til arbeidsløsheten tok av i 2015. I 1930 utførte vi 2.877.120 timeverk. I 2011 utførte vi 3.761.640 timeverk, ifølge SSB-rapporten «Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst» (2014).

I samme periode har det gjennomsnittlige årsverket sunket. Økningen i antallet timeverk skyldes kvinnenes økte lønnsarbeid og befolkningsøkningen. Arbeidstida for gjennomsnittsfamilien er ikke 37,5 timer, men 37,5 pluss 30: altså 67,5 timer. Det vil si 13,5 timer daglig per familie.

Vedtak før 1. august

Det er på tide at menna i privat sektor viser at de skjønner seg på samfunns-økonomi og går inn for en nedkorting av arbeidstida med en halv time med full lønnskompensasjon i 2018. Det bør vises i de vedtaka som lokale ledd i LO gjør nå i tida fram til 1. august som er fristen for grunnplanet i LO til å påvirke kongressen.

Johan Petter Andresen

johanpetter.andresen@getmail.no

Boka betilles fra Forlaget Rødt!

www.marxisme.no

Når kjem «fedrar for sekstimarsdagen»?

Foto: Marcus53 Pixaby 

4 november 2015

Sia ein del av foreldrepermisjonen i samband med fødsel vart obligatorisk for fedrane – med fire veker i 1993, og til den vart auka til 14 veker i 2013 – har stadig fleire fedrar tatt ut meir pappaperm. Det er venta at nedgangen til ti veker frå og med 2014 gir ein viss nedgang.

Nav-statistikk viser at talet på menn som tar ut pappaperm er dobla frå om lag 19 500 i 2006 til 38 400 i 2015, auken gjeld fedrar i alle aldersgrupper.

Statistikken viser også at lengda på den obligatoriske fedrekvoten har mykje å seia for kor lang pappapermen blir for dei fleste. I 2006 tok vel 60 prosent inntil 20 dagar. I 2015 var det 58 prosent som tok 30 dagar eller meir. Gjennomsnittet i 2014 var 49 dagar.

Nybakte fedrar opplever det som positivt å kunna læra ungane sine betre å kjenna i det første leveåret, somme erfarer at det er meir arbeid med ungar i den alderen enn dei var klar over. Auken i talet på dei som tar lengre permisjon enn det som er obligatorisk for far, må tolkast soma både eit uttrykk for meir likestilling i heimen og eit ønske om meir tid i lag med ungane.

For dei fleste mødrer og fedrar blir tida med småbarn etter foreldrepermisjonen svært strevsam dersom begge skal vera i full jobb. Omsorg for ungar tar ikkje mindre tid etter det første leveåret.
Tvertom, etterkvart som ungane veks, kjem nye krav til oppfølging og deltaking. Tradisjonelt har mange løyst det med at mor går ned i arbeidstid, til dels også med at far arbeider overtid. Dette har blitt møtt med forståing frå arbeidsgivarane. Dei som prøver å gjera det motsett, risikerer at arbeidsgivaren er mindre forståande. Når ein mann ønskjer redusert arbeidstid av omsyn til omsørgjaransvaret, kolliderer det med forståinga av mannen som først og fremst forsørgjar.

Kor lenge vil moderne fedrar godta at det skal vera slik? Kva skal til for at fedrar med gode erfaringar frå pappapermen, går saman om å stilla krav om seks timars normalarbeidsdag? Utviklinga av pappapermen har vist tydeleg at det er dei obligatoriske ordningane som kan føra til endringar for det store fleirtalet. Retten for far til å ta ein del av permisjonen har vore der lenge, først når den vart obligatorisk, vart det vanleg å bruka den. Slik er det rimeleg å tru at det vil vera med normalarbeidsdagen også. Så lenge det krev individuelle tiltak å få ein arbeidsdag som gir tid til omsorg, vil det vera reservert for nokre få.