24 april 2014, Foto: JG
Mette Nord, Ingrid Wergeland og Mimmi Kvisvik kjemper for sekstimersdagen.
Det ga en frydefull, frivol følelse å rope ut slagordet så det runget nedover Karl Johan. En kunstpause før siste del gjorde slagordet mer – ja du vet – sexy. Men det var en alvorlig samfunnsmessig og politisk analyse som lå bak kravet. Vi unge feminister, som gikk ut i arbeidslivet på begynnelsen av 1970 tallet, hadde en visjon om et annet samfunn – et samfunn der vi hadde rett til lønnet arbeid og samtidig mulighet til å stifte familie. Vi ønsket økonomisk selvstendighet, likelønn, likestilling og likeverd. Men for å få det oppfylt måtte vi kjempe frem gjennomgripende forandringer av samfunnet.
Vi krevde – Rett til selvbestemt abort – Gratis barnehager til alle barn – 6-timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Kampen for rett til selvbestemt abort hadde pågått i 60 år, det ble den første reformen vi fikk gjennom i 1978, men i disse dager ser vi at den retten fremdeles må forsvares. Gratis barnehager har vi ennå ikke, men barnehager til alle er tilnærmet oppfylt i løpet av de siste årene. Nå gjenstår kravet om 6-timers arbeidsdag og det er på tide å gjenreise den kampen med full tyngde.
Norges rikdom skyldes kvinnenes deltagelse i arbeidslivet, sa barne- og likestillings minister Audun Lysbakken fra FNs talerstol i 2010, og statsminister Jens Stoltenberg gjentok det samme i sin nyttårstale året etter. Perspektivmeldingen 2013 setter tall på den revolusjonen vi kvinner har gjennomført de siste 40 årene. Den viser at sysselsettingsandelen blant norske kvinner i aldersgruppen 25–54 år har økt fra vel 50 prosent i 1972 til over 80 prosent i 2012.
Den stjålne revolusjonen. Ja, Norge er blitt rikt, men svært mange kvinner har betalt og betaler fremdeles en høy pris for vår velstand hver eneste dag. De har nemlig blitt tvunget til å jobbe deltid og betale for det med en lønn det knapt går an å leve av og forsørge barn på. For i en rekke yrker er det umulig å kombinere full dags jobb med ansvaret for små barn. Når jobben begynner klokka sju og barnehagen åpner klokka åtte er det ikke et valg, men en tvang, å jobbe deltid. Mange kvinner tvinges til å gjøre dette private «valget» for i det hele tatt å kunne delta i arbeidslivet. Dette har både private og offentlige arbeidsgivere benyttet seg av til å opprette stadig flere deltidsstillinger. I mange kvinneyrker er deltid blitt normen og flere kvinner presses inn i deltidsjobber, også de som i utgangspunktet ikke har tatt «valget» på grunn av omsorg for barn. På den måten oppnår arbeidsgiverne svært fleksible og billige arbeidstakere som gjerne tar ekstra vakter, men da selvfølgelig uten overtidsbetaling. Den utløses bare når de har jobbet over 100 prosent. Likevel er det kvinnene som får skylda for at de ikke jobber full tid.
6-timersdag-parolen henta frem igjen til 8. mars-toget 2014
Blå bris. Under valgkampen i fjor skrev Kjetil Wiedswang i en valgkommentar i Dagens Næringsliv: Gamle motkulturer og arbeiderkollektivenes normer og idealer ligger igjen som vrakgods. Jeg kunne ikke sagt det bedre. For det som startet som en høyrebølge på midten av 80-tallet og utover 90-tallet har nå gått over til en blåblå bris av «valgfrihet» for alle på alle livets områder.
Det er på tide å skape en motvind mot denne falske valgfriheten. Et godt sted å starte er å skape en storm for 6-timersdagen med full lønnskompensasjon. Denne reformen er nødvendig for å fullføre samfunnsforandringen som vi startet på 70 tallet. Jeg har stor tro på at vi kan få svært mange flere allierte i kampen nå. Med den nye pappaperm ordningen opplever også mange fedre at dagene blir for korte sammen med barn og kjæreste. Det jeg ser rundt meg hos barn og svigerbarn, naboer og unge venner er en hverdag som er så hektisk at det blir lite tid og energi igjen til å nyte livet og hverandre. Det er samfunnsmessig lite bærekraftig på lang sikt. For den aller viktigste produksjonen som foregår i et samfunn kan ikke outsources. Den er (i hovedsak og enn så lenge) avhengig av at to som bor sammen har tid og overskudd til å elske etter endt arbeidsdag og til å gi kjærlighet til og ta vare på produktet, barnet . Sekstimersdagen er en kamp for et samfunn, der vi har tid til kjærlighet for hverandre og omsorg for fellesskapet og samfunnet.
Miljøkrav. I dag er et nytt samfunn nødvendig også av hensyn til miljøet. Det må en fullstendig omveltning til for å bremse den katastrofale utviklingen som dagens produksjon og forbruk har skapt. 6 timersdagen kan bli et skritt på veien til å snu utviklingen. Det skaper mulighet for nye allierte i kampen. Vi 70-talls feminister har erfart at store samfunnsendringer er mulig. Sammen med en ny generasjon feminister av begge kjønn og miljøaktivister må vi løfte fram visjonen om et annet samfunn igjen.
6-timers dag innen 2018. I 1918 tok arbeiderne flere steder 8 timersdag og året etter ble den lovfestet. Sulitjelma arbeiderne rettet da 8 timer til 6 timer på fanen sin. Dette inspirerte deltagere på et helgeseminar i NTLs Kvinneutvalg i Oslo i 1983. Vi ba om lov til å kopiere fanen. Og fra 1983 til 1988 aksjonerte vi 8. mars. Vi tok 6-timers dagen og demonstrerte foran Stortinget. Nå tar vi fanen fram igjen. 100 år med 8 timer er nok.
Gerd Inger Polden er freelance video-journalist, tidligere TV-journalist i NRK. Denne teksten var først på trykk i Klassekampen 8. mars 2014.