Arbeiderpartiets luktesans

Først trykket i Klassekampen.

Dagbladet skriver 9. juli om politikken som skal gjenreise Arbeiderpartiet. Arild Grande, som leder partiets arbeidslivsutvalg, har ringt Dagbladet for å lekke noen av forslagene han vil legge fram for partiet, forslag som skal gjøre Arbeiderpartiet til et arbeiderparti igjen, som Dagbladet skriver:

«Økt grunnbemanning i mange bransjer og helsefremmende arbeidstidsordninger. Arbeidsgivere må investere i hele, faste stillinger. Spesielt har mange kvinnedominerte yrker en arbeidstid som skader helsa. I enkelte sektorer kan sekstimersdagen eller i det minste redusert arbeidstid være en løsning for å få flere inn i arbeidslivet og gi flere mulighet til å jobbe lenger, sier han. [ …] Arild Grande kan ikke utelukke at Ap framover kan begynne å sniffe på sekstimersdagen som et seriøst politisk alternativ.»

Dette høres lovende ut, men i forhold til Arbeiderpartiets holdning til sekstimersdagen i 1980-åra, er det nærmest å gå baklengs inn i framtida, for partiet har gjort mye mer enn å «sniffe» på sekstimersdagen som «et seriøst politisk alternativ».

I 1982 ga Tiden Norsk Forlag ut et hefte redigert av Tone Bratteli Jamholt, Kristin Moksnes og Britt Schultz med tittelen: «På dagsorden: 6-timersdagen». Den ligger skannet på Nasjonalbibliotekets sider.

Her er det mye inspirasjon å hente fra ledende Arbeiderpartipolitikere på den tida, og de snakker ikke om «enkelte sektorer», men en sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon for alle lønnstakere.

Jamholt og Moksnes skriver i sin innledningsartikkel: «Vi ser en tendens til oppdeling i A-lag og B-lag på arbeidsmarkedet. Vi frykter en utvikling der kvinnenes lønnede arbeidsdag normeres ned til fire–fem timer. Ingen kan leve av en slik jobb. Dermed undergraves en av de viktigste forutsetningene mellom kjønnene: Økonomisk uavhengighet.»

De skriver videre: «Arbeiderbevegelsen må ta sin del av skylda for at det er slik. Deltidsarbeidet, denne ukontrollerte arbeidstidsforkorting, har ukritisk blitt støttet av arbeiderbevegelsen. Først i de siste åra har noen kritiske røster latt seg høre.»

Og: «Hvis man (menn) i fagbevegelsen mener noe med likestilling og solidaritet med sine kvinnelige arbeidskamerater, setter de 6-timersdagen på dagsorden nå. Ved siden av rett til lønnet arbeid, er kravet om seks timers normalarbeidsdag det viktigste kvinnekrav i dag.»

«I heftet fra 1982 snakker de ikke om ‘enkelte sektorer’.»

Dette ble altså skrevet i 1982! På 1970 og -80-tallet sto kravet om sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon svært sterkt. Unge kvinner, som gikk ut i arbeidslivet på den tida, krevde at det skulle organiseres slik at det var mulig å ha fulltidsjobb og forsørge seg selv samtidig som vi hadde tid og overskudd til et familieliv sammen med mann og barn.

I 1987 fikk mange en halv time kortere daglig arbeidstid. Den ordinære arbeidstiden for dagarbeid skulle ikke overstige 37,5 timer per uke, men den ble ikke lovfestet, og må fremdeles tas med i tariffavtaler. Mange kvinner så dette som et første skritt på vei til sekstimersdagen. Men menn i fagbevegelsen presset på for lengre ferie og vi fikk etter hvert fem ukers ferie isteden.

Kvinner, i yrker der det var umulig med fleksibilitet, ble tvunget til å ta deltid når de fikk barn. I dag jobber 42.2 prosent av norske kvinner, som er i arbeid, deltid. I de andre nordiske landene er andelen deltid lavere.

Daværende stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, Sigbjørn Johnsen, skrev også en artikkel i heftet under overskriften Strategi for samfunnsendring:

«Samfunnet blir ikke automatisk bedre om vi forkorter arbeidsdagen. Mannsrollen endres heller ikke automatisk. Kortere arbeidsdag er ikke målet, men et middel i en kamp der drivkraften er kravet om et endret samfunn. Forutsetningen er politisk helhetstenkning og en aktiv politikk på en rekke områder.»

I dagens situasjon trenger vi virkelig en strategi for samfunnsendring. Hvordan skal vi organisere arbeidslivet i framtida? Hva gjør vi for å hindre ukontrollert automatisering som kan gjøre tusenvis av menn og kvinner arbeidsløse, og noen få (flest menn) enda rikere enn i dag?

I sommer har vi fått en liten smakebit på hva klimaendringene kan føre til. Hvordan skal vi sikre en menneskeverdig tilværelse som tar vare på folks behov og miljøets begrensninger?

Sekstimersdagen kan ikke løse alle disse problemene, men den kan være et middel i kampen for et mer likestilt, fremtidsrettet, menneskeverdig og miljøvennlig samfunn.

Neste år er det 100 år siden åttetimersdagen ble lovfestet. La oss feire hundreårsjubileet i 2019 med å lovfeste sekstimers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, som et skritt på veien til et endret menneskevennlig og miljøvennlig samfunn.

Skrevet av

Appell fra Marianne Krogh, Kvinner på tvers

  1. mai 2018 utenfor Stortinget. Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers bygger på ideen om at samarbeid mellom fagforeninger, klubber, kvinneorganisasjoner på tvers, enkeltpersoner – utenfor systemet, formelt og uformelt, er nødvendig for å slå gjennom med kvinners interesser – i smått og stort. Vi arrangerer hvert år i september en konferanse her i Oslo, og i år feirer vi 25-årsjubileum!

Kvinnelønn/likelønn og sekstimersdag har vært viktige tema på hver eneste konferanse i 25 år. Det var faktisk slik at et samarbeid om prøveprosjekt med 6-timersdagen i Oslo var en av de konkrete forløperne til Kvinner på tvers!

Den første konferansen hadde så klart 6-timersdagen på dagsorden, og i en oppsummering fra konferansen i 1994 fant jeg følgende uttalelse:

«I fagbevegelsen opplever vi at 6-timersdagen blir møtt som urealistisk, kravet bryter med rammene, passer ikke inn i forhandlingene, kan ikke prioriteres akkurat nå. Vi må føre kamp mot å stryke det av programmene. Men her er det et krav vi deler, med en slags selvfølgelighet, som svar på kvinners hverdag.»

Denne oppsummeringen står seg den dag i dag i noen fagforeninger, men her er det jo stor bevegelse, folkens!

Kvinner på tvers har vært et viktig forum for å holde fast ved kravet om 6-timersdagen – og unngå at det blir utdefinert av de politiske konjunkturene. Jeg vil påstå at Kvinner på tvers har vært en aktiv part i å opprettholde presset for at 6-timersdagen blir satt på dagsorden, og vi ser at det nytter!

Kvinner på tvers har hele tiden knyttet kravet om 6-timersdagen opp til kvinnelønna. Hovedårsaken til den store inntektsforskjellen mellom kvinner og menn i Norge ligger i at rundt halvparten av kvinnene jobber deltid. Dette bidrar også til å fastholde det underliggende systemet med forsørgerlønn; kvinnene er ikke selvforsørget, og det slår tilbake på oss – for da trenger vi ikke så høy lønn.

Den lave kvinnelønna kan derfor ikke avskaffes uten at forholdene samtidig legges til rette for at kvinner kan jobbe full tid. Når det gjelder utjevning av tilgangen til ressurser, som inntekt og pensjon, er 6-timersdagen det viktigste kravet.

Kravet har også et viktig likelønnsaspekt som er lite kommunisert, nemlig at det innebærer økt lønn til alle på deltid.

Men dere, i dag ferier 8-timersdagen 100 år!

  • Vi i Kvinner på tvers vil feire og takke alle dem som tok 8-timersdagen i 1918
  • Vi i Kvinner på tvers vil fortsette kampen for en normalarbeidsdag. Vi må forsvare normalarbeidsdagen mot de aktuelle forsøka fra arbeidsgiverne på å få avtalene til å være mest lokale, også på individnivå.
  • Og vi i Kvinner på Tvers mener at den normalarbeidsdagen er for lang! Vi trenger en moderne normalarbeidsdag, tilpasset vår tid og vår tids mennesker!

Og løsningen er jo enkel; Det er sekstimersdagen, det!

 

 

Appell fra Iren Mari Luther, Fagforbundet

  1. mai 2018 utenfor Stortinget, markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Arbeid på typiske kvinnearbeidsplasser er tungt, både fysisk og psykisk. Det er en av årsakene til deltid. Deltid over tid ser vi i kvinneyrker som pleie- og omsorgsektoren, handel og service, renhold, hotell og restaurant, for å nevne de største. Men akademikerkvinnene velger også deltid, eller 6-timersdag uten lønnskompensasjon i faser av livet, spesielt når barna er små.

Våre pionerer var radikale – de satte sine saker på dagsorden, de ble latterliggjort og hånet, men de ga seg ikke i kampen for det de trodde på. Slik er det med sekstimersdagen også.  Mange sier at det ikke er tid for dette kravet nå. Vi har ikke råd til det – velferdsstaten slik vi kjenner den, er ikke bærekraftig hvis vi skal ha sekstimersdag. Det vi trenger fremover er flere folk som jobber mer, ikke kortere dager. Stemmer det? Og hva bygger dette på?

Fagforbundet har i mange år hatt krav om 6-timers dag i sitt handlingsprogram, sist nå i oktober 2017; «Fagforbundet vil arbeide for en reform som inneholder en arbeidstidsreduksjon, for eksempel sekstimersdag. Reformen må ha et helhetlig perspektiv og bygge på erfaringer fra nasjonale og internasjonale forsøk».

Fagforbundet ønsker en 6-timersdag velkommen. Bl.a. som et ledd i kampen om å få flere kvinner til å jobbe heltid. Deltid rammer kvinner hardt, de får mindre i lønningsposen sin og taper store penger i pensjon.

Vi har ikke råd til dette, sier motstanderne våre. Men jeg spør om vi har råd til ikke å gjøre det. De forsøkene vi har hatt med 6-timersdag så langt, viser en klar nedgang i sykefravær. Folk blir ikke så slitne – de klarer å stå i jobben over lengre tid.

Politikerne sier at vi skal stå lengre i arbeid. De vil forskyve pensjonsalderen og holde folket i arbeid lengre. Uten 6-timersdagen vil ikke dette være mulig. I dag går sykepleiere av med uføretrygd i en alder av 57 år.

Skal vi holde på ansatte i kvinneyrker fram til pensjonsalderen, må vi gjøre noe med arbeidstiden. 6-timersdagen er derfor et viktig krav for kvinner som er medlemmer i Fagforbundet, og et nødvendig krav.

Vi har råd til dette fordi flere vil kunne jobbe i hele stillinger, sannsynligheten for at sykefraværet går ned er stort, og muligheten til at vi skal stå i jobb fram til vi blir pensjonister er stor.

Om vi har råd avhenger også av hvilke valg man gjør. Velferdsstaten finansieres av våre skattepenger. Hvor mye som skal gå til skoler, sykehus, barnevern, barnehager, sykehjem osv. bestemmes av hvor mye skatt vi er villig til å betale og hvordan vi fordeler skattebyrden i vårt samfunn. Noen har tatt til orde for at forbruket vårt skal tredoble seg fremover. For at jordkloden vår skal klare det, må noen andre forbruke mindre – skal det da være de fattige?

Vi i LO vil derfor lage en plan for hvordan man kan gå videre med arbeidstidsreduksjoner. Planen må ha et helhetlig perspektiv og bygge på erfaringer fra nasjonale og internasjonale forsøk i ulike bransjer og sektorer, herunder 6-timers dag/30 timers arbeidsuke.

Lykke til i kampen for 6-timersdagen!

 

Appell fra Ingunn Strand-Johansen, leder av Fellesorganisasjonen, FO, Akershus

  1. mai 2018 utenfor Stortinget, Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kamerater!

Jeg kommer fra Fellesorganisasjonen. Vi er et kvinnerikt LO-forbund. I dag feirer vi et 100 års jubileum. Et jubileum som vi skal være stolte av. For hundre års siden, 2. mai, forlot arbeiderne arbeidsplassene sine og gikk hjem. Første gruppe ut var Thune. Her i Christiania. Tusenvis gikk under parolen 8-timersdagen 1 mai. Over hele landet. Solidariteten var ikke død etter den ødeleggende krigen. Arbeiderbevegelsen kunne innkassere åttetimersdagen i 1919 over hele landet .

– Hvis Norge noen gang har vært i nærheten av revolusjon, så var det i årene 1918 til 1920. Dette skjønte statsminister Gunnar Knudsen da han valgte å gå med på å innføre åtte timers arbeidsdag. Dette skjedde omtrent samtidig i nesten hele Europa, etter 30 års solidarisk kamp.

8 timersdagen var en seier for mennene som var i arbeid, og den var en seier for de mange kvinnelige arbeiderne på fabrikkene her i området.

Hvor mange tusen gikk under parolen 6 timers dagen i går, på 1. mai? Over hele landet?? Jeg bar parolen i Drammen. Da kom det en dame bort til meg og sa at hun bar samme parole for 20 år siden .

Kvinner hadde, og har, størst arbeidsbyrde i hjemmet, og har forblitt dobbeltarbeidende. Selv med den halvtimes reduksjonen i arbeidstid som kom i 1987, ser vi dette fremdeles: Kvinner jobber mest ufrivillig deltid og de har høyest sykefravær.

Arbeidsfolk i Norge skaper stadig mer verdi gjennom sitt arbeid. Norge ligger på toppen i både BNP per innbygger og personlig konsum per innbygger, og forbruket øker. Og med det økt miljøbelastning. En reduksjon i arbeidstid vil gi en nødvendig reduksjon i forbruk, og gi økt fritid og frihet til norske arbeidstakere. Jeg minner om at det er 18 år siden økningen i verdiskaping ble tatt ut i fritid, da den femte ferieuka ble tariffestet  i 2000.

FO vil ha en kortere normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon. Målet er 6-timers normalarbeidsdag/30-timers uke.

Ved at fagbevegelsen prioriterer å bruke en del av «rammen» til fri tid isteden for penger i tariffoppgjørene, kan sekstimersdagen bli realitet.

Vårt mål er arbeid for alle. Retten til arbeid er vårt fremste middel for å fordele makt og ressurser i samfunnet. Full sysselsetting innebærer at alle som ønsker det, kan få arbeid, og at heltid skal være en rettighet. Målet vårt er et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår, sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller.

Kortere arbeidsdag er et politisk valg vi alle må ta. Men selv om det er bra både for likestilling, klima, familieliv og inkludering i arbeidslivet, er det ikke gratis. Vi har råd til det, men vi må velge: Mer lønnsvekst eller mer fritid?

Innføringen av sekstimersdag er en langvarig kamp. LO vedtok på sin kongress at det skal utarbeides en plan for hvordan man nå går videre med arbeidstidsreduksjoner. Og å arbeide utifra erfaringer som er gjort med 6 timers arbeidsdag/30 uke.

Vår jobb er å minne egne forbund på dette. Slik at arbeidet startes, konkretiserer og tidfestes.

Vi erkjenner at faren for revolusjon ikke er like overhengende i dag som den var i 2018. Men kampviljen for å få en seks timers dag er like stor.  Den er stor blant kvinnene! Vi som er halvparten av arbeidsstokken, halvparten av LO, vi som blir avspist med deltidsstillinger og lavere lønn for likt arbeid …

FO mener ikke at omlegging til seks timers dag kan skje fra i dag til i morgen. Men den kan innføres steg for steg, med en halvtimes reduksjon av gangen. Det er realistisk å få til. Vi må forte oss sakte og ha realistiske mål. Vi må ha en langsiktig plan inn i tariffoppgjørene.

Som mennene fikk med seg kvinnene i 1918 så må vi få med oss mannfolka  i 2018!

Frontfaget må gå i front også her, ellers vil det bare bli et kvinnekrav som øker likelønnsgapet. Med mennene i front viser de både solidaritet, og vilje til å gjøre noe for å øke likestillingen. Dette vil være en praktisk likestillingshandling som gjør en forskjell fremfor fine ord og intensjoner.

Island har vist oss retningen, vi må finne veien.

Hvordan feire 100-års jubileet på best mulig måte? I 1918 var det en sterk fagforening som ledet an, trass motstand ovenfra. Hvem vil lede an i 2018? Med et mål om at vi skal innføre 6 timersdagen i løpet av tre tariffoppgjør?

La oss ikke gå under den samme parolen om 20 år uten at noe har skjedd.

Tiden er moden!

Takk for meg og takk for oppmerksomheten.

Appell fra John Thomas Suhr, leder av Handel og Kontor Oslo/Akershus

2 mai 2018 utenfor Stortinget. Markering av 100-årsjubileet for 8-timersdagen. Arrangert av LO Oslo, Fagforbundet Helse, sosial og velferd, Oslo og Kvinner på tvers.

Kamerater!

Handel og Kontor vedtok på Landsmøtet i 2016 at: «HKs mål er gode arbeidstidsordninger som gir de ansatte tid til familie, fritid og et sosialt liv». Handel og Kontors kamp mot frislipp av søndagsåpne butikker, og for vår rett til å ha søndag som felles fridag, er så langt kronet med seier!

Til tross for forbundsledelsens avvisning av forslaget, så stemte et stort flertall igjennom det da logisk neste offensive kravet: At HK skal «Arbeide for 6 timers dag eller 30 timers uke med full lønnskompensasjon».

Fagbevegelsens grunnlag er å være et redskap som gir arbeidsfolk makt til å selv bestemme hvilken pris vi selger arbeidskraften vår for. For alt ufaglært arbeid, hvor arbeidsgiver relativt enkelt kan skaffe andre til å gjøre jobben, vil det alltid være noen som er villige til å ta jobben for lavere lønn. Uten en fagbevegelse som gir styrke til å sikre oss vår del av verdiskapningen, så er det ingen mekanismer i kapitalismen som vil hindre en nedadgående spiral med lønnsdumping gjennom at arbeidsfolk underbyr hverandre på lønn.

For å få makt til å bestemme prisen vi selger arbeidskraften vår for, må vi også ha kontroll på ansettelsesforholdene (slik at arbeidsgiver ikke bare kan sparke folk og ta inn nye), og sist men ikke minst så må vi ha kontroll på arbeidstida:

I HK så veit vi alt om hvordan det kuttes i lønn gjennom å bemanne butikker med utstrakt bruk av deltid. I praksis har våre medlemmer som jobber i større deltidsstillinger solgt hele arbeidskraften sin for deltidslønn. Det er normalt ikke slik at en som jobber i 80 % stilling har mulighet til å ta seg en annen jobb i de resterende 20 % av tiden. Poenget med å bemanne butikker på denne måten er at bedriften da hele tiden har ansatte tilgjengelig ved sesongsvingninger og sykdom – som da kan jobbe ekstra uten overtidsbetalt.

Så når vi har solgt hele arbeidskraften vår, er det ikke mer enn rett og rimelig at vi krever betalt for dette. Derav kravet om full lønnskompensasjon.

Når motstanderne av 6-timers dag hevder det ikke går an å organisere arbeidslivet slik så ler vi i HK av dem: I varehandel så har vi i praksis allerede 6-timers dagen gjennom deltidsstillinger. Det vi mangler er betalt for full stilling!

Av motstandere blir vi videre møtt med at tiden ikke er moden for å redusere arbeidstida – og spesielt ikke nå når økonomien går så dårlig. Dette er det samme argumentet vi blir møtt med når ødelegger pensjonsordningene våre eller når de ber oss godta latterlig dårlige lønnsoppgjør.

At vi må vente til økonomien blir bedre, og at tida ikke er moden for 6-timers dag er det samme de sa når vi krevde 8-timers dag, det er det samme de sa når vi krevde betalt ferie.

Det merkelige er at slikt hadde vi råd til for hundre år siden når Norge faktisk var fattig. I dag er vi rikere enn noen gang. Men tida er tydeligvis aldri moden for at arbeidsfolk får mer. Det som er merkelig er at vi aldri hører at tida ikke er moden for at det hoper seg opp kapital hos eierne.

Med de teknologiske og digitale fremskritt så spås det at utviklinga eskalerer tilsvarende med flere arbeidsledige og dårligere arbeidsbetingelser for de som har jobb, samtidig med at kapital hoper seg opp i større og større mengder hos et stadig mindre antall styrtrike eiere.

Paradokset er at vi i dag er på et sted i menneskets teknologiske utvikling hvor vi for første gang i historien ikke behøver å oppleve varemangel. Svaret fra markedet er et stadig økende produksjon med stadig kortere levetid på forbruksprodukter, som ikke har annen hensikt enn å stadig øke forbruket slik at det hoper seg opp enda mer kapital som snart ingen veit hvor de skal investere. Hvis vi isteden hadde organisert produksjonen etter menneskets behov ville det vært mer enn nok til alle.

En utvikling med økende arbeidsledighet krever at vi deler på arbeidet. Det blir mindre arbeid til hver, men flere som får jobb. Samtidig med en teknologisk og digital utvikling som gir høyere produktivitet enn vi noen gang har sett tidligere så gir det oss store muligheter i framtida!

Derfor er kravet om 6-timers dag en radikal og riktig kampsak for en fagbevegelse for fremtiden! Og i den kampen har medlemmene i Handel og Kontor krevd at forbundet skal stå sammen med dere!